mars 27th, 2006
TAKK AFTENPOSTEN
Jeg sender i dag mine varmeste tanker til Aftenposten.
I søndagsutgaven fant jeg endelig en sjelsfrende i forsker Endre Sjøvold. Han har forsket på fenomenet teambuilding og konstanterer at det funker ikke!
Eureka. Det har jeg hevdet lenge. Men så er jeg ikke forsker da.
Er du en av dem som har forbannet alle de idiotiske oppleggene som en hver bedrift med respekt for seg selv må arrangere?
Ut i skogen og opp i trærne. En glimrende anledning for alle bedriftens misforståtte genier til å stå frem som situasjonens herre. Plutselig skal det være så homogent og flott og alle må bidra til lagets beste.
Så sitter du der i 10 kalde og forbanner den idioten av en kursleder som fant ut at en snøhuleovernatting får frem det beste i oss og gir oss et bedre team. Eneste trøsten kunne vært å komme i nærheten av den puppale nye regnskapssjefen. Hun derimot var ikke så fascinert av folk som drev buddahbuilding i stedet for å trene på Sats.
Så lengter en til en varm god seng og lurer på hvorfor den imbesile markedssjefen fikk ansvar for matlagingen. Kølsvarte, ihjelbrente flintsteker over et bål som stadig endrer røykretning – rett i trynet. Ditt tryne selvsagt.
Dag to kommer man under tak, men da er alt tøyet vått og du skylder motivasjon. Da kommer turens høydepunkt: En lett korpulent avdanka reklameguru!
Fløyet inn i de dype skoger med helikopter og tar selv bare 60 000 kr for å bringe oss i ekstase. Hvorfor er det ingen som skriker høyt: JA, MEN HAN ER JO NAKEN!!
Nei da, vi ler oss i hjel over alle de idiotiske lederne som han forteller om og som vi selvsagt kjenner. De som ikke har vett nok til å sette seg hårete mål og som aldri kommer til å få se solen gå ned over Ona fyr.
Hvis rådene hans er så jævla gode, hvorfor rykker da fotball-laget hans ned i 1. divisjon og hvorfor holdt Dinamoen hans på å slukne. Tar ikke fyren egne råd, eller tar han bare fryktelig godt betalt for å lure dem på andre.
Kommer ikke reklameguruen, så kommer en lettere korpulent gråsprengt herre med trønderdialekt og kolerisk forhold til journalister.
Han skal lære oss å bruke gofotan og samhandling og gjøre hverandre verre eller var det bedre.
Noe så misforstått som å overføre idrettens tankesett på næringslivet finnes ikke. Takke faen for at de kan gjøre det bra. De kan jo bytte ut arbeidsstokken hele tiden og alltid stille med friske mennesker på jobb hele tiden. 2×45 minutter holder de ut i tillegg. I tillegg holder gutan på å drukne i egen suksess.
Vi andre må spille med samme mannskapet hele tiden og om noen slukner litt, så må vi få sparka litt liv i gærningen igjen.
Vi avslutter hele seansen med å gå på glødende kull, noe som resulterer i 15 mann med 2. grads forbrenning direkte på legevakten. Et eller annet sted var det noen som hadde mistet troen.
Vi fant den ikke tilbake før vi var på jobb på mandag. Noen mener at dette nærmest skal være en religiøs opplevelse. Det nærmeste jeg kom, var da regningen landet på skrivebordet med et brak: Herre Gud! var sjefens første reaksjon før han gled inn i trancen.
Han måtte forberede seg på å forklare styreformannen hvor fantastisk vi hadde hatt det og så kostet det ikke mer enn 400 000. Det ble ikke noe teamarbeid, det måtte han ta alene.
