Vox populi

Dagens dikt er ikke et dikt, men en kortversjon av høvding Seattles tale (originalen finner du i linken) som han holdt i 1854 i forbindelse med at president Pierce ville kjøpe indianerenes land. Høvdingens tale er et svar på dette tilbudet. En klok manns tale.

Den store høvding i Washington har sendt bud om at han ønsker å kjøpe vårt land. Men går det an å kjøpe eller selge himmelen over oss eller varmen fra jorden? En slik tanke er fremmed for oss. Vi eier ikke luftens renhet eller glitringen i vannet. Hvordan kan han da kjøpe det av oss?

Hele jorden er hellig for mitt folk. Hver eneste skinnende barnål. hver sandstrand, hvert slør av dis i de mørke skoger, hvert summende insekt er hellige i mitt folks bevissthet. Sevjen som strømmer i trærne er den røde manns erindringer. Vi er en del av jorden, og den er en del av oss. De duftene blomstene er våre søstre. Hesten, hjorten og ørnen er våre brødre. Vi tilhører alle den samme familie.

Våre skikker er andre enn den hvite manns. Synet av deres byer er en pine for den røde manns øyne. Er dette fordi den røde mann er en villmann som intet forstår? Det er ingen fred å finne i den hvite manns byer, intet sted å høre løvet sprette om våren eller slagene av insektvinger. Larmen i byene er en hån mot mitt øre.

Luften er dyrebar for den røde mann, for alt levende ånder i den samme luft. Den hvite mann later ikke til å bry seg om den luften han puster i. Lik et døende menneske er han ufølsom for stanken. Hvis vi skal gi fra oss vårt land, må dere huske at luften deler sin ånd med alt levende. Og dere må behandle dyrene som deres brødre.

Vi har sett tusener av bison ligge råtnende på prærien, etterlatt av den hvite mann som skjøt dem ned fra vognene som ble trukket av den rykende jernhesten. Den røde mann dreper dyr bare for å opprettholde sitt eget liv. Hva er mennesket uten dyrene? Hvis alle dyr var borte, ville menneskene dø av åndelig ensomhet, for alt som skjer med dyrene vil også ramme menneskene. Alt henger sammen.

Gud ga dere herredømmet over dyrene, skogene og den røde mann – av grunner vi ikke kjenner. Kanskje ville vi forstå hvis vi kjente den hvite manns drømmer. Men vi er villmenn, og den hvite manns drømmer er skjult for oss. Derfor må vi velge vår egen vei. Men når den siste røde mann er borte, og minnet om ham bare er som skyggen av en sky som glir over himmelen, vil mitt folks ånd fremdeles leve i disse skogene, for vi elsker landet som den nyfødte elsker sin mors hjerteslag.

Din nedgangstid er kanskje fjern, men den kommer. Når de store skogene, luften og hele jorden er forgiftet, vil den hvite mann bli kvalt i sitt eget avfall.

Tidligere Lyrikkhjørner:

Tirsdag 10. januar
Mandag 9. januar
Søndag 8. januar
Lørdag 7. januar

Tips oss hvis dette innlegget er upassende