januar 5th, 2006
ER DET BARE MISUNNELSE?
Noe jeg stadig filosoferer over er vår avgudsdyrkelse av såkalte stjerner og hva disse representerer.
Hvorfor har vi en så nesegrus beundring for sportshelter, Idol-stjerner, Hotel Cæsar-fjotter, silikon-babes og andre ”stjerner”. Hvorfor synes vi det er så fantastisk at f. eks. en fotballspiller kan tjene 30 mill. i året, mens en forretningsmann/kvinne blir fremstilt som suspekt om de gjør det samme. En lottovinner fra Verdal`n er jo nesten det ultimate for den norske folkesjela. Vi synes det er helt ålreit at sportstjernene (les alpingutta) melder flytting til Monaco for å slippe skatt til det landet som har bidratt til at de blitt så gode. Dersom en bedriftsleder vurderer det samme, æreskjelles han på det groveste. Hvordan Aamodt og Buraas fortsatt kan representere Norge etter at de har meldt flytting til Monaco skjønner jeg ikke helt, men det er nok en annen sak?
Vi kysser gresset der våre fotballhelter går og tilber dem som guder. Vi må jo skjønne at en guttunge som har forsaket så mye i sitt 20-årige liv må tjene godt. En bedriftsleder eller gründer som kanskje har forsaket enda mer i 20 år for å bygge opp en bedrift, skape arbeidsplasser til andre mennesker og bidrar til økt verdiskapning, han har vi nesten bare forakt for. Han blir skjelt ut i stedet. Han kan etter alle disse årene kanskje nyte en smule suksess, men unner vi ham det?
Hvorfor beundrer vi ikke slike mennesker? Er det misunnelse, er det Jantelov eller er det bare jeg som tar fryktelig feil?