januar 9th, 2006
H
I lys av den diskusjonen som nå foregår har jeg forsøkt meg på en enkel analyse av den dagens situasjon og en anbefaling på hvilken retning Høyre bør ta i forholdet til FrP
Jeg tror det vil være en grov skivebom for Høyre å søke seg et forpliktende samarbeide med FrP nå. Det er så mange grunnleggende ting som skiller at Høyre risikerer å våkne opp til en skikkelig blåmandag om man gjør alvor av å forplikte seg nå. Det kan av og til være fornuftig å gå litt tilbake og se hva andre som f. eks. Lars Roar Langslet sa om forholdet til FrP allerede i 1987:
"Mange innbiller seg at Fremskrittspartiet sier det Høyre egentlig mener, men ikke selv tør si. Sannheten er at de to partiene bygger på vidt forskjellige grunnsyn, selv om de i enkelte saker kan komme til samme konklusjon. Fremskrittspartiet er et populistisk protestparti med sitt idégrunnlag i en ytterliggående og temmelig enkel form for liberalisme. Høyre har gjennom over hundre års historie vært et ansvarlig og samfunnsbyggende parti med sitt tankemessige grunnlag i konservatismen."
Siden har FrP endret karakter og går både til venstre og høyre. I det ene øyeblikk har man ingen skrupler med å øke offentlige utgifter, vil ha mer statlig kapital inn i næringslivet samtidig som de vil ha økte skattelettelser.
FrP fremstår mer og mer som et utspillsparti, der 20 min. berømmelse i Brennpunkt, Holmgang, Tabloid og Redaksjon En blir fulgt opp med populistiske utspill i øst og vest (eller til venstre og høyre). Utspillene er ikke tuftet i en ideologi, visjon eller en langsiktig tankegang. Det gjelder å fange stemningen der og da.
Dette har FrP og Carl Ivar vært ekstremt dyktig på. Det finnes knapt den politiker i etterkrigstiden som på en slik briljant måte har fornemmet øyeblikksstemningen i store deler av folket og tilpasset sine utspill, lovnader og retorikk til det. Det har jo ikke vært noe farlig heller. De har jo aldri vært i posisjon til å gjennomføre det de lover. Ikke helt ulikt et annet parti som sliter i regjering i dag.
Denne øyeblikkspolitikken har bidratt til at partiet har nådd den oppslutningen det har i dag. Tanken på at de beslutninger som tas i dag også får konsekvenser for kommende generasjon er fraværende. Det finnes heller ikke den politiker som har vært så lite forutsigbar i forhold til samarbeidskonstellasjoner som Carl Ivar. Så lenge han henger på veggen i presidentskapet, så har ikke Siv Jensen den nødvendige autoriteten til å legge den nye kursen, alle vil vente på hva Carl Ivar mener om saken. I hvert fall internt.
Vi ser tydelig avstanden i enkeltsaker: Innvandringspolitikk basert på fordommer og mistenkeliggjøring kontra innvandring basert på rettstatens prinsipper. En politikk basert på mer statlig regulering og sentralisering kontra et dynamisk, lokalt selvstyre. En kulturpolitikk basert på ren kommersialisme og hva som ”lønner seg” kontra kvalitet og å også ivareta kulturområder som ikke det store flertall ønsker. Listen kunne vært gjort uendelig mye lengre. Det er for mye som skiller, samtidig som usikkerheten ville bli for stor.
Tidligere statsminister Kåre Willoch skrev meget presist om at FrP ikke er borgerlig, i en kronikk i Aftenposten for en tid tilbake, og at ordet «borgerlig» tradisjonelt er brukt om partier som bygger på respekt for andres tro livssyn og særegenheter.
Willoch skrev om borgerliges holdning til moderasjon og stabilitet, og konkluderte med at det er sterkt misvisende å kalle Frp borgerlig. At Frp i forkant av valgkampen, for andre gang, ville kaste en borgerlig statsminister og der og da forårsaket et krysspress som Høyre tapte på, bidro selvsagt til Kåre Willochs ergrelse
Men han bygde sin konklusjon på en prinsipiell vurdering, samtidig som han konkluderte med at dette ikke behøver forhindre samvirke i praktisk politikk.
Det er et tankekors for meg at en av målbærerene for et mer forpliktende samarbeide er Bergens ”borgermester” Herman Friele. Det kunne kanskje vært en idé om han løftet nesetippen over kaffekoppen av og til. Da kunne han kanskje forklare oss hvorfor han ikke har fått til et slikt samarbeid i egen kommune? Herman Friele er en populær politiker, ingen tvil om det, men han ser nok på dette samarbeidet som en forretningsavtale. Dersom det er muligheter for en win-win-situasjon så er det godt nok, selv om man taper sin sjel.
Når alt dette er sagt, så kan tiden kanske arbeide for et tettere samarbeid. Når Carl Ivar er ute av partipolitikken for godt og Siv har fått manifiistert sitt lederskap og den retningen hun vil ta partiet, kan det godt hende man skal gjøre en ny vurdering. Slik situasjonen er nå, ville jeg valgt et sak til sak-samarbeide og vurdert det hele på nytt foran stortingsvalget i 2009.