Vox populi

Jeg har gjort meg noen refleksjoner rundt begrepet stoppeklokkeomsorg. Dette ble virkelig det styggeste fy-ordet man kunne komme på i valgkampen og har ikke helt sluppet taket i debatten om hvordan vi skal organisere våre omsorgstjenester for eldre. Kombinerer man ”bestemor på anbud” med ”stoppeklokkeomsorg”, ja da har man virkelig fått opp temperaturen i enhver debatt.

Hvorfor vekker det så sterke følelser? Ordet stoppeklokke får oss selvsagt til å tenke på konkurranser. Det å på en eller annen måte å måle det å forflytte seg fra A til B på kortest mulig tid.

Det innebærer tøff konkurranse og ingen andre hensyn å ta enn å gjøre det på kortest mulig tid.  Derfor får det også så stor retorisk effekt når det brukes om noe som skal være preget av omsorg for andre.

Hvordan oppstod det? AP-kjempen Haakon Lie er nok den som er mest kjent for å bruke det, men jeg har en mistanke om at det kommer et annet steds fra.

Jeg tror det kommer fra en sønn eller datter med utrolig dårlig samvittighet for manglende kontakt med sine foreldre. For å sørge for at det offentlige i tillegg til å sørge for nødvendige tjenester for den enkelte også skal ha tid til å sette seg ned og utøve den kontakten som sønner, døtre og/eller andre pårørende ikke gjør. (Ja, jeg vet godt at det finnes enslige eldre uten pårørende, jeg kommer tilbake til det) 

Det er alltid noe som kommer i veien. Noen venner som må pleies, noen golfrunder som må spilles, noen flere penger som må tjenes for å betale den nye bilen, den nye hytta eller en ferietur som bare må gjennomføres.

Ja da, jeg er stygg nå. Nei da, dette gjelder ikke alle. Men jeg tror det har en kjerne av sannhet i seg. Jeg tror at vi blir så manipulert til å tro at velferds-Norge skal ordne opp i alle sammenhenger at vi mer eller mindre automatisk går i dvaletilstand når det gjelder omsorg for våre egne.

Jeg vet at vi ikke kan sammenligne med tidligere tider fordi samfunnets krav til deltagelse i yrkeslivet har endret både på sosiale og demografiske funksjoner. Vi er mer mobile, slik at vi ikke bor i nærheten av våre kjære lenger. Det er mange gode grunner og det er mange dårlige unnskyldninger.

Vi bevilger mer penger enn noen gang fordi antall eldre øker dramatisk. Likevel har vil vel aldri hatt en slik klagestorm som nå. Og begrepet stoppeklokkeomsorg gir den nødvendige legitimitet til å stoppe all fornuftig debatt om temaet.

Begrepet stoppeklokkeomsorg er nonsens. Det det handler om er å forsøke å finne ut optimale måter å organisere omsorgstjenestene på slik at de kan fordeles på flest mulig.

De fleste skjønner at hjemmehjelpen ikke kan bruke uendelig med tid på hver enkelt. Det finnes det verken nok hjemmehjelper eller nok penger til.

Ta Haakon Lie for eksempel. Han mener at vi skal ha tid til å sette oss ned og ta en kopp kaffe og en prat. Hadde jeg vært hjemmehjelp hos Haakon, så hadde ingen andre fått besøk den dagen. For et politisk dyr som meg å få sitte ved føttene til en mann med den bakgrunnen han har i utviklingen av samfunnet etter krigen. Jeg hadde blitt sittende for å få høre historien fra hans munn. Ingen flere besøk den dagen.

Det må finnes noen retningslinjer for tidsbruk og vi må kunne diskutere dem uten at vi blir konfrontert med stoppeklokka.  Jeg mener at  det bør skilles mellom eldre som har pårørerende i nærheten av seg og de som er helt enslige. Det må settes av litt tid til prat og ekstra omsorg for de sistnevnte. Denne differensieringen må man kunne diskutere uten fordommer.

Eldreomsorg er for viktig til bare å overlates til det offentlige. Hvilke bevis har vi for at det er den beste løsningen. Hvorfor er det offentlige institusjoner bedre egnet enn private. Hvem har laget fasiten for det?

Vi kommer i nær fremtid til å oppleve en dramatisk økning i antall eldre som vil trenge omsorg. De vil kreve langt mer enn dagens eldre og vil lage et sant helvete om deres ønsker ikke gjennomføres.

Å tro at dette skal kunne gjennomføres i offentlig regi alene, er naiv ønsketekning. Pensjonsfondet blir aldri stort nok til alle oppgavene som skal løses.

Velferdsstaten er en ballong som har svulmet og svulmet, flere og flere oppgaver skal løses. Når sprekker den og hva skjer da?

 Derfor bør vi diskutere hvordan vi skal organisere dette på en fordomsfri måte uten slike belastede, retoriske grep som stoppeklokke-omsorg og bestemor på anbud.

 
Noen linker som viser debatten:

http://intsos.no/?id=2530
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=105960
http://www.sv.no/oslo/personer/dbaFile8221/kronikker/dbaFile87746.html

Tips oss hvis dette innlegget er upassende