januar 1st, 2006
Hvorfor lar vi andre styre styre oss?
Hvofor legger vi så mye av våre egne meninger og handlinger i hendene på andre mennesker. Hvorfor lar vi trender og trendmennesker påvirke livet vårt og måten vi lever det på? Jeg gjør meg stadig disse refleksjonene og har ikke funnet noen fullgode svar på dette, men kanskje noen i blogguniverset vårt har synspunkter?
Noen få homofile menn i Frankrike styrer motebildet. (Nei jeg er ikke homofob).De overfører sine meninger om hvordan kvinner og menn skal være kledd til trendjournalistene som så igjen sprer budskapet. Når Kiki Sørum har talt, så skal det være sann, basta! Ellers viljesterke menn og kvinner løper til butikkene og kjøper de plaggene som har den rette labelen. Se bare på hysteriet og mediajippoet da Stella McCartney lanserte kolleksjon hos H&M. Alle bare må ha det.
Andre trendmennesker bestemmer hvordan interiøret vårt skal se ut. Se på boligannonser i dag, spesielt på verste bestkant. De ser til forveksling helt like ut innvendig. Stylister har overtatt og gjort leiligheten eller huset trendriktig. For guds skyld ingen furumøbler. Det er 80-talls og helt ut. Ser vi innredningsreportasjer hos kjendiser, så må vi ha det slik hos oss også, eller?
Hvem lar vi bestemme hva som er harry eller ikke. Hva er god og dårlig smak? Hvorfor har vi ikke større mot til å stå i mot trendtyraniet? Vi mangler jo ikke skråsikkerhet og selvsikkerhet i andre sammenhenger. Er vi redd for å falle utenfor det store felleskapet? Redd for å skille oss ut. Vi må ha de riktige bilene, vi må reise til de riktige stedene, vi må ha hytte og båt. Alt må byttes med jevne mellomrom. Barna må delta på de riktige aktiviteten og vi må være så busy at vi får en "møte veggen light".
Vi dyrker stjerner av alle slag. Se og Hør blir vår bibel når det gjelder dyrkelse av de nye guder. Vi være som dem, bo som dem, leve som dem.
Jeg er personlig et håpløst tilfelle for de trendy menneskene. Når jeg kjøper klær er jeg opptatt av funksjon, det må være kvalitet i søm og aller helst må det ikke være et merke på dem. Jeg hater å være en vandrende reklameplakat når jeg har betalt i dyre dommer for noe. En annen sak er det at med en kropp som bare en mor kan elske, så begrenser noe av dette seg selv. Jeg bryr meg ikke om hva omgivelsene sier om familiens gamle biler. Vi innreder hjemmet vårt akkurat som vi vil uten tanke på hva andre skal mene noe om det. Jeg ønsker inderlig å kunne ta mine egne valg uavhengig av trendene. Jeg skal ikke være skinnhellig. Det er ikke alltid jeg får det til, men jeg er bevisst på det og jeg prøver.
Er jeg helt på jordet? Tar jeg helt feil eller er det et snev av sannhet i det. Hvorfor er det eventuelt blitt slik? Her var det mange spørsmål og få svar, men jeg håper du kan bidra.