november 21st, 2005
Narkotikamisbruk – er problemet uløselig?
Vi har hatt et narkotikaproblem i Norge siden de første registrerte dødsfallene i 1977. Siden har problemet akselerert til man i dag har nærmere 400 registrerte dødsfall. (374 i 2002, kilde: SSB) Man kan vel anta at det totale antall døde er høyere.
I trafikken dør det omtrent færre hvert år og der har myndighetene for lengst vedtatt en 0-visjon. Man ønsker altså å innføre tiltak som innebærer 0 døde i trafikken. I årene fremover er det lagt opp til å bruke 1,1 mrd. kroner årlig til trafikksikring. Hvorfor har man ikke innført en lignende visjon for narkotikaproblemet. Er sikrere veier og midtdelere viktigere enn at noen misbrukere tar en overdose under Bispelokket?
Jeg har dessverre ikke noe fasitsvar på hvordan vi kan løse problemene, men ønsker at vi kan ha en fordomsfri debatt der vi ser om vi kanskje vi skal forkaste noen av de evige sannheter som har bevist at de ikke fungerer.
Vi har altså i 30 år forsøkt å bekjempe noe som bare har vokst og blitt et større problem. Hvor vellykket kan vi da si at satsningene er? Vi har prøvt tvang, frivillighet, behandlingsalternativer, metadon, noen stikkord blant mange flere. Resultatene taler sitt tydelige språk. Vi har til de grader mislykkes med å få ned antall misbrukere. Hvorfor? Er det fordi vi har akseptert at slik er det og det kan vi ikke gjøre noe med? Kanskje, men den holdningen har vi da ikke til trafikk-død. Er det det enkle faktum at vi synes narkomane er ufyselige, lavkasteindivider som ikke fortjener noe bedre?
Så lenge misbruk av narkotika er straffbart, er det skapt et illegalt marked, der kyniske bakmenn med mafia-metoder sørger for at misbrukere betaler dyrt i dobbelt forstand. Disse bakmenn skyr absolutt ingen midler for å oppnå profitt. Strategien er å rekruttere brukere så tidlig som mulig, for å kunne høste av disse så lenge som mulig.
Er det umulig å tenke seg at vi legaliserte bruk av narkotika og at narkomane kunne få dette på en form for resept, samtidig som vi bygget ut behandlingsalternativene kraftig. Det måtte være en forutsetning at man måtte akseptere behandling for å få tilgang til narkotika på resept. Jeg vet at tanken er skremmende og nesten utenkelig for mange. Men de løsningene vi har hatt i 30 år har bare skapt flere misbrukere, så hvorfor ikke diskutere det? Ved å sette en fornuftig pris på stoffet ville profitten til bakmennene forsvinne og mye av deres kriminelle aktivitet i tillegg til den kriminaliteten som narkomane må utøve for å kunne kjøpe sine brukerdoser. Både behandlingstilbudet og boforhold må bedres og tilrettelegges misbrukerne. Dessverre løser ikke mitt forslag alle problem, men kan det være verdt å prøve?
Hvor lenge skal vi akseptere at narkomane skal sitte nederst ved bordet? Hvor lenge skal vi forsette en narkotikapolitikk som ikke har virket i 30 år. I dag flytter vi bare på problemet fordi vi ikke orker å se det i hvitøyet. Ute av øye ute av sinn. I Oslo har vi flyttet misbrukere fra Nisseberget til Egertorvet til Plata til gud-vet-hvorhen? Vi kan ikke fortsette å stikke hodet i sanden, men må med nye løsninger. Kan vi snart prøve noe nytt?