Vox populi

bilder fra Frps billedarkiv for fritt bruk

Vi har de siste dagene sett politisk populisme fremført i fri dressur. Basert på de edle motiver om en fordomsfri debatt om innvandring og integrering av innvandrere, har FrPs ledere Carl Ivar Hagen og Siv Jensen fått vist frem sitt sanne ansikt.

Den ene dagen sto Siv Jensen samlet med de øvrige partilederne bak regjeringen i karikatur-saken. Sitat fra Nettavisen: ” Siv Jensen sa fra talerstolen at det er viktig å gi regjeringen arbeidsro slik at de kan sikre diplomatiet og vårt militære personell. Samtidig varslet hun at Frp vil ha en bred debatt om utlendingers integrering i det norske samfunnet når gemyttene har roet seg. ”

I følge Frp var gemyttene roet etter knapt 24 timer. Da var det årsmøte i Oslo FrP og de lange værhårene til partieier Carl Ivar Hagen hadde fanget opp at det var antydning til økt motstand mot muslimer og innvandrere i det norske folk. Dette bare måtte utnyttes. Er man populist så er man bare det. Han måtte fiske litt i det opprørte vannet som bare han kan.

Å vente til bølgene hadde lagt seg, passer bare for ansvarlige politikere, ikke populister. Noen prosentpoeng på gallupen er viktigere enn ansvarlighet for denne mannen som fremste oppgave nå er å verne om Stortingets verdighet (sic!).

Så da var det bare å trekke frem hele registeret. Stoppe innvandringen for en lengre periode, antyde muslimsk flertall i Norge innen 50 år, alt som kan få frem de beste i norske verdier hos Ola Nordmann.

Så snakket han om behovet for integrering, selvsagt på norske premisser, greitt nok det, men han glemte å fortelle at FrP stemte for å redusere bevilgninger til arbeidet med integrering, se denne artikkelen i Aftenposten.

Carl Ivar er mannen som selv ikke unnslår seg å håne muslimenes profet. Sist i det berømte møte i Livets Ord 13. juli i fjor. Forsamlingens hånlatter som fulgte Carl Ivars fordømmelse var ikke til å ta feil av.

At den samme Carl Ivar stemte for å opprettholde blasfemiparagrafen, men som nå, når den samme paragrafen er tenkt å beskytte angrep på muslimsk tro, vil fjerne den, viser bare hans måte å tenke på. Han mener tydeligvis blasfemiske ytringer KUN regnes som blasfemiske dersom de rammer den sanne, demokratiske anlagte, rene, inkluderende og tolerante versjonen av kristendom som disse representerer.
 

Siv Jensen fulgte opp med et helt håpløst forslag om at regjeringen skulle mistenkeliggjøre alle imamer i Norge og sjekke om de hadde talt med to tunger. Det skal man ha meget godt belegg for engang å å antyde.

Og Carl Ivar & co fikk godt betalt for sitt utspill. I dagens meningsmåling i VG så får partiet 31% oppslutning hovedsaklig basert på sine utspill mot innvandrere.

Selvsagt skal man diskutere innvandring i Norge. Selvsagt skal man diskutere integreringspolitikken. Men det trenger man ikke å gjøre når temperaturen er på topp. Debatten blir mer nyansert når partene har roet seg og det går an å føre en mer fornuftig debatt uten antydning til skyttergravskrig. Jeg håper Carl Ivar og Siv er stolte nå.

Dette er partiet som Høyre ønsker å samarbeide tettere med. At det er lite smart så lenge partieieren bestemmer alt, håper jeg går opp for Høyre-ledelsen før det er for sent. Det kan bli en tøff øvelse hvis ikke.  Før partieieren er ute for godt og Siv Jensen overtar, er det en risikosport på linje med basehopping uten fallskjerm. 

Hadde Carl Ivar vært like opptatt av verdighet i sine politiske utspill som han er når det gjelder stortingsrepresentanters klesdrakt, så hadde han kledt sitt verv som visepresident i Stortinget. Slik han turer frem nå, er han ikke den posisjonen verdig.  

Jeg skal imidlertid innrømme noe: Jeg beundrerer hans egenstående evne til å ”lukte” hva mange er opptatt av der og da. Jeg beundrer hans evne til å time sine utspill for maksimal oppmerksomhet. Jeg beundrer hans frekkhet som ikke kjenner noen grenser. Det er nøyaktig de samme egenskapene jeg ikke liker ved ham.

Jeg kan nesten ikke vente til han kan nyte sitt otium i Spania. Norge og våre verdier som han er så opptatt av å bevare,  passer ikke for Carl Ivar hele tiden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Karikaturtegningene har ført folket i skyttergravene. I media og i bloggene her i VGB kan man få det inntrykket av at terrorisme = muslimer. Det tyder på en fullstendig mangel på kunnskap om terrorisme. Historieløsheten ser ikke ut til å ha noen grense. Jeg ønsker på bøte på det med et kort historisk blikk på terrorismen. Jeg håper dette kan være til glede og kunnskap for noen.

Tittelen til bloggen har jeg lånt fra professor Jessica Sterns bok om hvorfor kristne, jøder og muslimer dreper. Men de er ikke alene. Terrorister er ingen ensartet gruppe men et mangehodet uhyre.

Ser vi terrorisme i en tidsramme fra 1968 og til i dag så er det gjennomført langt flere terror-operasjoner fra nasjonalist/separatistorganisasjoner enn av religiøse.

Jeg synes det er interessant å vite noe om historien for å forstå det som skjer i dag.

Ser man riktig langt tilbake til de første kjente terrordådene, så langt tilbake som over 2000 år, ser man at ringen kanskje er sluttet. Det startet med Sicari og Zealots, jødiske grupper som var aktive under den romerske beleiringen og opp til deres religiøse etterkommere. Sicari brukte ofte en liten dolk, kalt Sica (som også gav dem navnet) Zealot som har gitt det mer moderne uttrykket Zealot (fanatisk partisan) Deres drap fant sted i fullt dagslys og med vitner tilstede, ikke ulikt dagens terrorister.

De verste religiøse terrorister verden har sett var den indiske religiøse kulten Thugees. Aktive fra 1600 til midt på 1800 tallet, var de ansvarlige for over 1 million drap.  De kvelte sine ofre, ofte tilfeldige reisende og ofret dem til den hinduiske gudinnen for terror og ødeleggelse: Kali. Inntil 1800-tallet var religiøst motivert terrorisme den eneste "akseptable" formen for terror. Mer sekulariserte former kom ikke før den franske revolusjonen.

Nasjonalisme og anarkisme
Det engelske ordet terrorisme er utledet av det franske regime de la terreur som ble etablert i Frankrike i 1793/94.  Terrorisme var opprinnelig et positivt ladet ord. Den franske revolusjonære leder Maximillien Robespierre så det som vitalt for den nye franske republikk og han sa (jeg har dessverre bare den engelske sitatutgaven) "Terror is nothing other than justice, prompt, servere, inflexible; it is therefore an emanation of virtue: it is not som much a special principle as it is a consuquense fo the general prinsiple of democracy applied to our coutry`s most urgent needs" Med denne begrunnelsen måtte over 40 000 franskmenn miste hodet i giljotinen, inntil skjebnens ironi også sørget for at Robespierre også havnet der.

Den revolusjonære italienske Carlo Pisacane som gav oss en ny vinklingen av terrorist-begrepet som i følge ham gikk ut på levere et budskap til en annen gruppe enn målet og tiltrekke seg oppmerksomhet og støtte en begrunnelse.

De første som praktiserte dette var den russiske populistgruppen Narodnaya Volya (oversatt: Folkets vilje) Deres mest berømte offer var Tsar Alexander II 1. mars 1881. De utmerket seg med å plukke ofrene målrettet innen offisielle personer og unngikk å ta livet av uskyldige.

NV inspirerte  radikale andre steder. Nasjonalistgrupper i Irland og på Balkan adopterte terrorisme i deres kamp for å nå sine mål. På 1900-tallet fikk vi terroristattak i India, Japan og det Ottomanske rike. Bl. a. falt to amerikanske presidenter som offer for anarkister. Som i Europa ankom terrorismen USA rundt 1880. Vi fikk bl. a. terror fra organisasjoner som Ku Klux Klan.

Terrorisme og nasjonalstaten
Lenge før utbruddet av 1. verdenskrig hadde stats-sponset terrorisme sett dagens lys. Flere sentrale myndighetspersoner i Serbias regjering og militærvesen var involvert i planlegging, trening og våpenleveranser til forskjeliige balkanske grupper i forkant av drapet på Erkehertug Franz Ferdinand.  Dette viser at statsstøttet terrorisme ikke er et nytt fenomen.

På 30-tallet fikk vi en bølge av politiske drap i sammenheng med terrorisme. Dette ledet Leguae of Nations til å starte arbeidet med konvensjoner for å stoppe terrorisme og opprette en internasjonal domstol. Allikevel opplevde vi i mellomkrigsårene en økning i statsterrorisme gjennom Nazi-Tyskland, Fasistiske Italia og Stalinistiske Russland.

Senere har vi sett dette i regimer som i Sør-Amerikanske land og nå i Zimbabwe der de har brukt terrorisme som statens verktøy.

Jessica Stern insisterer at den massive bombingen av sivile som et virkemiddel for å ødelegge fiendens moral er sammenlignbart med terrorisme. Ikke bare den allierte strategiske bombingen under 2. verdenskrig, men også bruk av atombombene mot Nagasaki og Hiroshima.

Terrorismen etter 2. verdenskrig
I lys av at koloniherrene hadde blitt kastet ut av sine oversjøiske herredømmer ga dette andre nasjonalistorg. motivasjon til å starte sin kamp  mot myten om den europeiske uovervinneligheten. I Midt-Østen, Asia og Afrika dukket det opp nasjonale grupper.  De gjennomførte sine operasjoner som geriljakrigføring som skilte seg fra terrorismen ved at de opererte mer langs miliære linjer. Vi så dette i China og Indochina der styrkene kjempet mot Kuomintangregimet og det Franske Kolonial-regjeringen. Franskmennene opplevde noe av det samme i Algerie.

Ennå kjempes det slike kamper som i Kenya, Malaysia, Kypros og Palestina (som alle involverte England)

På 60 og 70 tallet så utvidet terrorismen til å inkludere grupper motivert av etniske og ideologiske grunner. Dette inkluderer PLO, ETA, IRA, RAF og Røde brigade. Heller ikke USA slapp unna dette med ytterligheter som hvite middelklasse Weathermen og kontrasten Black Panter. Vi fikk nye metoder som bla. palestinske grupper stod i brodden for. Flykapring var deres "oppfinnelse" Ei slik gruppe Black September stod for det største terroristanslaget når det gjelder publisitet (før 9/11) da de drepte 11 israelske idrettsmenn under OL 1972.

På midten av 80-tallet fikk vi de første stats-støttede terroristoperasjoner.  Vestlige og spesielt amerikanske mål i Midt-Østen kom i fokus. Land som Iran, Irak, Libyia og Syria stod i bresjen som sponsorer av terrorisme. Det er et paradoks at USA på 80-tallet støttet den i dag falne diktator Sadam Hussein med penger og våpen.  I tillegg lærte de opp Osama Bin Laden.

Denne typen terrorisme er fortsatt til stor bekymring for verdenssamfunnet selv om religiøse terroraksjoner er mer vanlig i våre dager. Den siste manifestasjonen av denne type terrorisme begynte i 1979 da revolusjonen i Iran gjorde den til en islamistisk stat. Etterhvert spredte dette seg til andre religiøse grupperinger og kulter. Dette forplantet seg til Japan ved Sarin-angrepet på t-banen i Tokyo og til Oklahoma, USA.  Al-Qqedas angrep på USA 11. september 2001 viste verden og spesielt USA hvor farlig denne typen terrorismen er.

I dag har terrorisme en viktigere plass på agendaen enn noensinne, alt initieret av 11. september.  Man frykter kanskje sterkere enn noensinne et angrep enda kraftigere enn 11/9, mer dødlig og med masseødeleggelsesvåpen involvert. Selv med USAs retoriske "Global war against Terrorism" Selv om det kan virke riktig sett i lys av Al-Qedas, tror jeg de lokale innbyggerne i Colombia og Nord-Irland er mer opptatt av om det smeller hos dem neste gang.

Bekjempelsen av terrorisme må gå dypere enn trusselen som nåværende org.. utgjør . Uten en bred tilnærming  vil problemet terrorisme være uløselig,  i tillegg til at risiki blir ukontrollerbare.  Only time will show.

For mer detaljert info, sjekk denne linken: http://www.tkb.org/IncidentClassModule.jsp

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er skremt. Skremt over både muslimer og nordmenn. Jeg har lest en del kommentarer på ulike blogger som gjelder muslimenes reaksjoner på vår spesielle måte å hylle ytringsfriheten på

Noe som slår meg er de mange hatske utfallene. Nå skal vi ta muslimene. Nå må de ut av landet fortest mulig. Kutt støtten til alle muslimer. Selv om det som skjer er skremmende behøver man vel ikke tippe over i det rasistiske.

Noen muslimer har benyttet seg av samme ytringsfrihet som vi bekjenner oss til. Det må de for all del ikke gjøre. Ytringsfriheten er norsk må vite og gjelder selvsagt ikke brenning av norske flagg i Palestina, det skal vi ha oss frabedt.

Ut fra nyhetsbildet virker det som om de militante krigshisserne og flaggbrennerne tross alt er i mindretall. Vi må heller ikke glemme at alle i dette området ikke er muslimer. Det finnes ca. 500 000 kristne bare i Palestina.

Når noen trekker inn bistanden etter jordskjelvet i Pakistan som noe burde vært trukket tilbake, så forteller det mye om hvor dypt ned i møkka vi er i ferd med å synke. Disse menneskene som mistet det lille de hadde og som er i ferd med å fryse i hjel. Disse stakkars menneskene skal vi ikke støtte pga av noens ytringer. Jeg blir skamfull på disse gode nordmenns vegne. Samtidig støtter jeg dessverre deres frihet til å mene dette.

Det er nesten som jeg venter på ropet om den "sterke mann".  Han som kan sette dette utakknemlige pakket på plass en gang for alle. Det skremmer meg mest av alt.

Er det ikke på tide at begge parter besinner seg.  Jeg vet at sannsynligheten for at muslimene leser dette er minimal, men kanskje vi norske kan ta fornuften fatt. 

Jeg har tidligere forsvart ytringsfriheten, selv om jeg har kritisert ytringene i Magasinet. Ytringer må imidltertid være frie for alle, dersom den skal ha noen mening.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende