Vox populi

Klokka er 0530. Det er mørkt rundt meg og nabolaget viser ingen tegn til liv.

Laban, min trofaste turkamerat er allerede klar for dagens første tur. Jeg har vært oppe en stund, som krysning mellom A og B-menneske blir det ofte sent i seng og tidlig opp. Ute har en stjerneklar himmel bidratt til at termometeret viser 10 blå. 

Det knirker kaldt i snøen når vi setter dagens første spor i et tynt sporsnølag. Månen lyser opp og viser vei i en faste turløypa vår og Laban er ivrig av gårde og snuser inn hver minste lille lukt.

Et ferskt rådyrspor får full oppmerksomhet og min svarte, flotte,  labrador  snuser med alle muskler spent, men det er nok noen timer siden rådyret passerte.

Den klare kalde lufta jager trettheten ut av kroppen og fyller lungene med frisk kald luft.

Vel hjemme igjen har mitt kjære avisbud velsignet dagen med 2 rykende ferske aviser. Inne tennes det en armada med levende lys og snart spraker det godt i peisen.

Kaffen er nytraktet, avisene ligger jomfruelig uåpnet foran meg og klokken er bare 0615. Dette er min stund. En stund som for meg er verdt mer enn 50 terapitimer og  1000 lykkepiller.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende