Vox populi

De siste dagene har vi hatt noen bloggere som hater fete mennesker og til og med oppfordrer til mobbing. Tidligere har vi sett lignende når det gjelder røykere. Jeg er litt usikker på om dette er ironisk ment, men det virker nesten ikke slik.

Derfor foreslår jeg at vi starter en massiv mobbekampanje av alle mennesker som ikke faller inn under det vedtatte skjønnhetsidealet. Dvs. de må sannsynligvis være mellom 15 og 35 år, være slanke, minst 170 cm høy, lytefrie, rene i huden, og ha de godkjente merkeklærne.

Dersom du nå støter på et menneske som ikke faller inn under denne kategorien, så er det bare å sette i gang å mobbe. Start med de fete, så kan du fortsette med de som har mer enn en kvise, jobb deg videre med korte mennesker, dvs. under 170 cm, bleke mennesker. Treffer du noen på min alder (50 minus) så er det fritt frem. Mobb oss skikkelig. Ta i så vi griner, da først får mobbingen mening. De med skjev tannstilling bør få en ekstra omgang.

Det som er litt synd er at vi ikke får mobbet de dumme sånn umiddelbart, det er ikke så synlig, før de evt. åpner munnen da, men på den annen side så mobber jo de seg selv ofte gjennom bloggen sin da, så det får gå.

Vi har ingen tid å miste, det er så mange å ta fatt i og det er så få perfekte. Lykke til!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Media har fokusert mye på juks den senere tid. Forskere jukser med forskningsresultater, studenter jukser til eksamen, helsepersonell jukser med autorisasjon, idrettsmenn/kvinner jukser med forbudte preparater, vannverksjefer jukser med det meste, flyvere jukser med egenmeldinger, eiendomsmeglere jukser med egensalg, investorer jukser med innsidehandel, politikere jukser med valgløfter, Ola og Kari Nordmann jukser på skatten, forsikringsoppgjøret og går på grønt med ulovlige kvoter. Vi stjeler litt fra arbeidsplassen. Listen kunne gjøre uendelig mye lenger. Hvorfor er det slik?

Er det samfunnets og omgivelsenes stadig større krav til bedre prestasjoner som bidrar til dette.

Vi vet alle at en 500 m på skøyter nødvendigvis ikke kan løpes på 0.0. Det var i mange år standardsvaret til ”Hjallis” da han ble spurt om hvor fort man kunne gå på skøyter.  Da blir målet på vellykkethet hvor raskt du klarer å tilbakelegge de 500 m. 

Kravet til prestasjon øker og fristelsen til å jukse for å vinne øker i takt. Sponsorerer, media, ja noen ganger ”hele nasjonen” forventer at resultatene forbedres og at man vinner. Er dette overførbart på andre forhold i samfunnet?

På jobben stilles det også stadig større krav og man ser at både enkeltpersoner og bedrifter jukser for å vise omverdenen at de er suksessfulle.

Er det omgivelsenes krav til å være vellykket  og fremstå som en vinner som bidrar til at en stadig større andel av befolkningen jukser.

At vi tar snarveier og ikke er så nøye på hva som er rett og galt?

Ingmar Bergman sa engang: Kabaler er det eneste i livet som krever en ubestikkelig moral.  Er vår moral dårlig?  

Er syretesten på rett og galt: om du kan tolerere at andre personer gjør det du er i ferd må gjøre nå og i noen tilfeller om det det du er i ferd med å gjøre tåler offentlighetens lys.

Kort sagt er vi en nasjon av juksere?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende