november 26th, 2005
Vi er en nasjon av kikkere!
Jeg hadde egentlig tenkt å ta et ensidig oppgjør mot en blodtørstig tabloidpresse og deres inngående reportasjer fra saker som f. eks. Nøtterøysaken. Men ingen presse uten lesere. Skylden må deles. Eller blir det debatten om høna og egget på nytt? Blir klimaet i tabloidpressen slik fordi de kun er ute etter å tilfredsstille vår kikkermentalitet. Eller kikker vi fordi pressen legger opp til det. Vi er alle kikkere. Jeg tar meg selv i å være kikker. Det er noe pirrende i å se på andre mennesker liv og død. Grunnen til innlegget var et intervju i Ukeslutt med en av naboene til den etterlyste (nå avdøde) Anne-Sofie Blom Pettersen. Hun var dypt fortvilet over journalister som krøp omkring i deres hage, som forhørte alle i nabolaget om detaljer i familiens liv og over alle som plutselig måtte legge turen sin forbi huset til de involverte. Hvordan den øvrige familien til de involverte taklet det å være beleiret av en skokk med blodtørstige nyhetsjegere vet vi ikke noe om. Hvordan de stakkars uskyldige barna må forholde seg til den største tragedien i sitt liv og i tillegg få familiens liv smurt ut over forside etter forside, vet vi lite om. Tenke på det kan vi alltids, men jeg tror man må ha opplevd det for å vite hva det gjør med et menneske.
Hvorfor blir det slik? Erik Tumyr, tidligere krimjournalist i VG ga oss et lite innblikk i hvordan journalistene tenker når drapsalarmen går. Det er om å gjøre å få de mest juicy nyhetene. Det gir et enormt kick som mer enn noe annet styrer tanker og gjerninger. Redselen for å møte forsidene neste dag for å se om konkurrenten vet noe mer elle har en bedre vinkling. Vi har i en rekke saker sett hvordan pressen blir en enhetlig masse som bare løper etter blod og død og fordervelse. Tønne-saken er et eksempel, Orderud-saken en annen, men den kanskje verste er Hedrum-saken der den 12 årige Kristin ble drept. Inntil 6 pressehelikoptre kretset over åsted og boliger. VG fikk en mindreårig til å identifisere Kristin på et bilde og trykket bilde. Til slutt dannet gode naboer et borgervern mot den pågående pressen!
Pressens jobb gjøres i den gode saks tjeneste: Det må selges mest mulig aviser. Hver dag er en kamp for å komme med de beste oppslagene. Men fra pressens ståsted argumenteres det med at det er i det offentliges interesse å belyse alvorlige kriminalsaker. Er det her symbiosen med vår kikkermentalitet kommer inn? Jeg har selv sett foreldre dra med seg små barn helt frem til knuste bilvrak der mennesker enten er døende eller døde. Vi skjønner vel alle at det har skjedd noe alvorlig når veiene er fylt av ambulanser, brannbiler og luftambulansen kretser over oss. Må man kjenne blodlukten og se de lemlestede kroppene? Hva driver oss til dette? Hva utsetter man barnesinnet for, når selv profesjonelle redningsarbeidere må debriefes etter slike ulykker. Her har vi et kollektivt ansvar for å holde den latente kikkeren i oss i tømme. Så lenge vi vil se og høre om alle detaljene, så kan pressen argumentere for sin måte å presentere oppslagene på.