Vox populi

Media har fokusert mye på juks den senere tid. Forskere jukser med forskningsresultater, studenter jukser til eksamen, helsepersonell jukser med autorisasjon, idrettsmenn/kvinner jukser med forbudte preparater, vannverksjefer jukser med det meste, flyvere jukser med egenmeldinger, eiendomsmeglere jukser med egensalg, investorer jukser med innsidehandel, politikere jukser med valgløfter, Ola og Kari Nordmann jukser på skatten, forsikringsoppgjøret og går på grønt med ulovlige kvoter. Vi stjeler litt fra arbeidsplassen. Listen kunne gjøre uendelig mye lenger. Hvorfor er det slik?

Er det samfunnets og omgivelsenes stadig større krav til bedre prestasjoner som bidrar til dette.

Vi vet alle at en 500 m på skøyter nødvendigvis ikke kan løpes på 0.0. Det var i mange år standardsvaret til ”Hjallis” da han ble spurt om hvor fort man kunne gå på skøyter.  Da blir målet på vellykkethet hvor raskt du klarer å tilbakelegge de 500 m. 

Kravet til prestasjon øker og fristelsen til å jukse for å vinne øker i takt. Sponsorerer, media, ja noen ganger ”hele nasjonen” forventer at resultatene forbedres og at man vinner. Er dette overførbart på andre forhold i samfunnet?

På jobben stilles det også stadig større krav og man ser at både enkeltpersoner og bedrifter jukser for å vise omverdenen at de er suksessfulle.

Er det omgivelsenes krav til å være vellykket  og fremstå som en vinner som bidrar til at en stadig større andel av befolkningen jukser.

At vi tar snarveier og ikke er så nøye på hva som er rett og galt?

Ingmar Bergman sa engang: Kabaler er det eneste i livet som krever en ubestikkelig moral.  Er vår moral dårlig?  

Er syretesten på rett og galt: om du kan tolerere at andre personer gjør det du er i ferd må gjøre nå og i noen tilfeller om det det du er i ferd med å gjøre tåler offentlighetens lys.

Kort sagt er vi en nasjon av juksere?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Foto: VG

Mitt spark i dag er til en samlet laksenæring. Hva skal denne bransjen med konkurrenter. De er sine egne verste fiender.

Først går man i clinch med USA og EU vedr. minstepriser og blir ilagt straffetoll. Så innfører russerne importforbud på fersk laks. Det kan virke som om det er vikarierende motiver for forbudet, men russerne får faktisk støtte fra norsk forskerhold. I tillegg advarer forskere i USA mot å spise laks mer enn 3 ganger i året! På bakgrunn av Russlands importforbud har også nå Singapores helsemyndigheter startet nye undersøkelser av norsk laks.

Som om det ikke er nok med det. Røkelaksprodusenter presterer å selge laks som ikke er merket at de inneholder nitrit. Dette er de pålagt og det vet de. Derfor må dette være et utslag av bevisst dumhet. I Sverige går en av landets største aviser, Expressen, ut og advarer mot norsk laks og anbefaler leserne om å levere den tilbake til butikken. Når vi så vet at EU har forbud mot tilsetning av nitrit i fiskeprodukter, så blir det hele uforståelig. I Danmark har også Bærlingske Tidende en stor artikkel om den skadelige norske laksen

Hvilken glimrende reklame for et godt produkt! Hvorfor er laksenæringen så uprofesjonelle?

De må vite at matkvalitet er i fokus over hele verden. Etter at vi hadde skandalene med kugalskap i Europa, ble man anbefalt å spise fisk, og norsk laks kom i fokus.

Nå er den igjen i fokus, men med negativt fortegn. Henning Kvitnes sang en gang "Evig eies kun et dårlig rykte". Det bør laksenæringen ta seg ad notam. Det de har bygd opp i årevis kan med i løpet av noen få dager være ødelagt og hefte ved næringen i årevis.

Derfor mitt spørsmål: Er det bare kortsiktig profitt som betyr noe og som får næringen til å koble ut hjernen. I så fall, skyld dere selv og ikke klag på at staten ikke hjelper dere.
Jeg spiser laks minst en dag i uken, men nå vurderer jeg å trappe ned.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For andre gang på kort tid er en forsker tatt for å ha jukset i forskningen. I dag har det blitt kjent at en forsker ved Radiumhospitalet har jukset med tallene i grunnlagsmaterialet til et banebrytende arbeid innen kreftforskning.

Forskeren har fått publisert forskningsresultatene sitt i Lancet, som regnes som et av verdens mest prestisjetunge tidsskrif innen medisin. Saken er selvsagt dypt tragisk for den det gjelder, men det blir ille når vi også opplever at en av verdens ledende gen-forskere: Hwang Woo-suk også har bløffet når det gjelder det banebrytende vi trodde han hadde gjort rundt gen-forskningen.

Det er naturlig å spørre om hvilken kvalitetssikring som foregår rundt forskning. Utgangspunktet for vitenskaplig forskning er jo at den skal kunne etterprøves. Hvordan har så dette kunne skjedd.

Disse to sakene aktualiserer spørsmålet om vi alltid kan stole på ekspertene.

Legger vi oss nesegrust for ekspertenes utsagn eller har vi den sunne skepsis til å ta alt for god fisk. Hva skal man kunne stole på når også forskere svikter oss?  Hva kunne skjedd om nye behandlingsformer hadde blitt utviklet på basis av en bløff?? Jeg er klar over at to saker er et tynt grunnlag for skepsis, men finnes det flere? Er prestisjen innen forskningsmiljøet så stor at man fristes til juks?

Mitt lodd er kun at spørge. Er det noen der ute som vil svare?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende