Vox populi

bilder fra Frps billedarkiv for fritt bruk

Vi har de siste dagene sett politisk populisme fremført i fri dressur. Basert på de edle motiver om en fordomsfri debatt om innvandring og integrering av innvandrere, har FrPs ledere Carl Ivar Hagen og Siv Jensen fått vist frem sitt sanne ansikt.

Den ene dagen sto Siv Jensen samlet med de øvrige partilederne bak regjeringen i karikatur-saken. Sitat fra Nettavisen: ” Siv Jensen sa fra talerstolen at det er viktig å gi regjeringen arbeidsro slik at de kan sikre diplomatiet og vårt militære personell. Samtidig varslet hun at Frp vil ha en bred debatt om utlendingers integrering i det norske samfunnet når gemyttene har roet seg. ”

I følge Frp var gemyttene roet etter knapt 24 timer. Da var det årsmøte i Oslo FrP og de lange værhårene til partieier Carl Ivar Hagen hadde fanget opp at det var antydning til økt motstand mot muslimer og innvandrere i det norske folk. Dette bare måtte utnyttes. Er man populist så er man bare det. Han måtte fiske litt i det opprørte vannet som bare han kan.

Å vente til bølgene hadde lagt seg, passer bare for ansvarlige politikere, ikke populister. Noen prosentpoeng på gallupen er viktigere enn ansvarlighet for denne mannen som fremste oppgave nå er å verne om Stortingets verdighet (sic!).

Så da var det bare å trekke frem hele registeret. Stoppe innvandringen for en lengre periode, antyde muslimsk flertall i Norge innen 50 år, alt som kan få frem de beste i norske verdier hos Ola Nordmann.

Så snakket han om behovet for integrering, selvsagt på norske premisser, greitt nok det, men han glemte å fortelle at FrP stemte for å redusere bevilgninger til arbeidet med integrering, se denne artikkelen i Aftenposten.

Carl Ivar er mannen som selv ikke unnslår seg å håne muslimenes profet. Sist i det berømte møte i Livets Ord 13. juli i fjor. Forsamlingens hånlatter som fulgte Carl Ivars fordømmelse var ikke til å ta feil av.

At den samme Carl Ivar stemte for å opprettholde blasfemiparagrafen, men som nå, når den samme paragrafen er tenkt å beskytte angrep på muslimsk tro, vil fjerne den, viser bare hans måte å tenke på. Han mener tydeligvis blasfemiske ytringer KUN regnes som blasfemiske dersom de rammer den sanne, demokratiske anlagte, rene, inkluderende og tolerante versjonen av kristendom som disse representerer.
 

Siv Jensen fulgte opp med et helt håpløst forslag om at regjeringen skulle mistenkeliggjøre alle imamer i Norge og sjekke om de hadde talt med to tunger. Det skal man ha meget godt belegg for engang å å antyde.

Og Carl Ivar & co fikk godt betalt for sitt utspill. I dagens meningsmåling i VG så får partiet 31% oppslutning hovedsaklig basert på sine utspill mot innvandrere.

Selvsagt skal man diskutere innvandring i Norge. Selvsagt skal man diskutere integreringspolitikken. Men det trenger man ikke å gjøre når temperaturen er på topp. Debatten blir mer nyansert når partene har roet seg og det går an å føre en mer fornuftig debatt uten antydning til skyttergravskrig. Jeg håper Carl Ivar og Siv er stolte nå.

Dette er partiet som Høyre ønsker å samarbeide tettere med. At det er lite smart så lenge partieieren bestemmer alt, håper jeg går opp for Høyre-ledelsen før det er for sent. Det kan bli en tøff øvelse hvis ikke.  Før partieieren er ute for godt og Siv Jensen overtar, er det en risikosport på linje med basehopping uten fallskjerm. 

Hadde Carl Ivar vært like opptatt av verdighet i sine politiske utspill som han er når det gjelder stortingsrepresentanters klesdrakt, så hadde han kledt sitt verv som visepresident i Stortinget. Slik han turer frem nå, er han ikke den posisjonen verdig.  

Jeg skal imidlertid innrømme noe: Jeg beundrerer hans egenstående evne til å ”lukte” hva mange er opptatt av der og da. Jeg beundrer hans evne til å time sine utspill for maksimal oppmerksomhet. Jeg beundrer hans frekkhet som ikke kjenner noen grenser. Det er nøyaktig de samme egenskapene jeg ikke liker ved ham.

Jeg kan nesten ikke vente til han kan nyte sitt otium i Spania. Norge og våre verdier som han er så opptatt av å bevare,  passer ikke for Carl Ivar hele tiden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I lys av den diskusjonen som nå foregår har jeg forsøkt meg på en enkel analyse av den dagens situasjon og en anbefaling på hvilken retning Høyre bør ta i forholdet til FrP

Jeg tror det vil være en grov skivebom for Høyre å søke seg et forpliktende samarbeide med FrP nå.  Det er så mange grunnleggende ting som skiller at Høyre risikerer å våkne opp til en skikkelig blåmandag om man gjør alvor av å forplikte seg nå. Det kan av og til være fornuftig å gå litt tilbake og se hva andre som f. eks. Lars Roar Langslet sa om forholdet til FrP allerede i 1987:

"Mange innbiller seg at Fremskrittspartiet sier det Høyre egentlig mener, men ikke selv tør si. Sannheten er at de to partiene bygger på vidt forskjellige grunnsyn, selv om de i enkelte saker kan komme til samme konklusjon. Fremskrittspartiet er et populistisk protestparti med sitt idégrunnlag i en ytterliggående og temmelig enkel form for liberalisme. Høyre har gjennom over hundre års historie vært et ansvarlig og samfunnsbyggende parti med sitt tankemessige grunnlag i konservatismen."

Siden har FrP endret karakter og går både til venstre og høyre. I det ene øyeblikk har man ingen skrupler med å øke offentlige utgifter, vil ha mer statlig kapital inn i næringslivet samtidig som de vil ha økte skattelettelser.

FrP fremstår mer og mer som et utspillsparti, der 20 min. berømmelse i Brennpunkt, Holmgang, Tabloid og Redaksjon En blir fulgt opp med populistiske utspill i øst og vest (eller til venstre og høyre). Utspillene er ikke tuftet i en ideologi, visjon eller en langsiktig tankegang. Det gjelder å fange stemningen der og da.

Vi ser tydelig avstanden i enkeltsaker: Innvandringspolitikk basert på fordommer og mistenkeliggjøring kontra innvandring basert på rettstatens prinsipper. En politikk basert på mer statlig regulering og sentralisering kontra et dynamisk, lokalt selvstyre. En kulturpolitikk basert på ren kommersialisme og hva som ”lønner seg” kontra kvalitet og å også ivareta kulturområder som ikke det store flertall ønsker. Listen kunne vært gjort uendelig mye lengre. Det er for mye som skiller, samtidig som usikkerheten ville bli for stor.

Tidligere statsminister Kåre Willoch skrev meget presist om at FrP ikke er borgerlig, i en kronikk i Aftenposten for en tid tilbake, og at ordet «borgerlig» tradisjonelt er brukt om partier som bygger på respekt for andres tro livssyn og særegenheter.

Willoch skrev om borgerliges holdning til moderasjon og stabilitet, og konkluderte med at det er sterkt misvisende å kalle Frp borgerlig. At Frp i forkant av valgkampen, for andre gang, ville kaste en borgerlig statsminister og der og da forårsaket et krysspress som Høyre tapte på, bidro selvsagt til Kåre Willochs ergrelse

Men han bygde sin konklusjon på en prinsipiell vurdering, samtidig som han konkluderte med at dette ikke behøver forhindre samvirke i praktisk politikk.

Det er et tankekors for meg at en av målbærerene for et mer forpliktende samarbeide er Bergens ”borgermester” Herman Friele. Det kunne kanskje vært en idé om han løftet nesetippen over kaffekoppen av og til. Da kunne han kanskje forklare oss hvorfor han ikke har fått til et slikt samarbeid i egen kommune? Herman Friele er en populær politiker, ingen tvil om det, men han ser nok på dette samarbeidet som en forretningsavtale. Dersom det er muligheter for en win-win-situasjon så er det godt nok, selv om man taper sin sjel.

Når alt dette er sagt, så kan tiden kanske arbeide for et tettere samarbeid. Når Carl Ivar er ute av partipolitikken for godt og Siv har fått manifiistert sitt lederskap og den retningen hun vil ta partiet, kan det godt hende man skal gjøre en ny vurdering. Slik situasjonen er nå, ville jeg valgt et sak til sak-samarbeide og vurdert det hele på nytt foran stortingsvalget i 2009.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende