Vox populi

Vårt helsevesen får til tider hard medfart. Noe kritikk er berettiget, mens noe er etter min oppfatning uberettiget. I dag vil jeg snu søkelyset på pasientene.

NRK meldte på nyhetene i går at 100 000 legetimer blir ikke benyttet på våre sykehus fordi pasientene ikke dukker opp. 100 000 timer. I disse tilfellene bruker hard presset sykehuspersonell unødvendig tid til å følge opp og sjekke hvorfor. Bare på Ullevål Universitetssykehus glemte 20 700 pasienter timene sine.

Den første tanken som slo meg var at hvis du er så syk at du står i pasientkø så burde det være mulig å huske det. Det finnes sikkert noen fornuftige forklaring på at folk ikke møter, men det finnes ikke 100 000 gode unnskyldninger.

Dette er utrolig sløvt, men sannsynligvis noe vi kan regne med når behandlingen er gratis. Da bryr man seg ikke med å melde fra eller huske på timer.

Jeg vil tro at et forsiktig anslag på ekstra-arbeidet vil tilsi at en uteglemt time koster 1000 kr.  Da snakker vi altså om 100 mill. kr som kunne vært brukt til mer fornuftige formål.

La folk betale for slendrian selv. Minimum 500 kr for uteglemt time uten at man kan dokumentere noe. Kommer man 2 min. for sent til en parkert bil har vi ingen problemer med å betale bota. Det bør man ikke her heller. Dette blir for dumt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I et oppslag i Dagbladet i dag viser det seg at 55 personer jobbet i norsk helsevesen uten autorisasjon i 2004. Dette er ganske skremmende. Det som er enda mer skremmende er at institusjonene ikke en gang sjekker om vedkommende har autorisasjon før han eller hun ansettes.

I 2004 avdekket Statens helsetilsyn at i bare 9% av de 44 tilsynssakene de hadde, var det blitt sjekket autorisasjon, referanser og gjennomført intervju. KUN 9%.

I 16% av sakene hadde ikke ledelsen sjekket om de ansatte hadde gyldig norsk autorisasjon. Dette er bare helt utrolig. Jeg trodde i min naivitet at dette var en normal prosedyre i et hvert ansettelsesforhold at man sjekker referanser og ikke minst om de har gjennomført utdannelsen og har nødvendige autorisasjoner.

Dersom jeg skal ansette en sjåfør i min bedrift, så er det vanlig prosedyre å be om å få se sertifikatet (Jeg jobbet en gang i en bedrift der en av sjåførene var ute for et uhell etter 20 år i bedriften, mannen hadde aldri hatt førerkort!) 

Det er også normal prosedyre ved nyansettelser om at alle oppgitte referanser skal sjekkes og vi har enkle rutinespørsmål som kan avdekke uregelmessigheter hos tidligere arbeidsgiver. Dette er jo elementærkunnskap ved ansettelser av mennesker, bare ikke hos helseforetakene tydeligvis?

Helsedirektøren har refset kommuner og helseforetak for unnlatelses-syndene, men ærlig talt: Her skalter og valter man med folks liv og helse og da må man kunne gjennomføre enkle og greie rutiner. Jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å be om dokumentasjon på folks bakgrunn. En enkel sjekkliste på et A4-ark burde være nok til å unngå dette.

De lederene som ikke klarer å gjennomføre dette er ikke stillingen verdig og bør etter min mening skaffe seg noe annet å gjøre.

Du kan lese hele den skremmende rapporten her 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Foto: Lægeforeningen.

Først en liten advarsel: Dette innlegget blir langt. Det inneholder også en del linker for videre lesning for dere interesserte. 

Det jeg vil fokusere på, er en viktig institusjon som har mer innflytelse over helsevesenet enn de fleste er klar over.

Sannsynligvis er den ikke så veldig kjent for mange heller, fordi jeg har ikke sett noen blogger om helsevesenet her på VGB som har omtalt det så langt. Jeg snakker om Nasjonalt råd for prioriteringer i helsetjenesten.

Jeg synes det er viktig å fokusere på det fordi politikerne har overlatt noen av sine viktigste oppgaver til dette rådet. Det er utrolig mye spennende lesning for en som er opptatt av å se på strukturer, makt og innflytelse på viktige områder av vårt samfunnsliv. Jeg har tilbrakt noe timer med det  og det har motivert meg til denne bloggen.

Jeg har både skrevet og kommentert helsevesenet i ulike sammenhenger her på VGB, jeg tror noen synes jeg har et for positivt syn på helsevesenet og at jeg til enhver tid forsvarerer det. Det er ikke riktig! Det foregår ting som absolutt fortjener kritisk omtale og som må frem i lyset, og jeg synes flere av dere gjør det på en konstruktiv måte.

Det jeg prøver på innimellom, er å ta en "helikoptertur" . Utsikten ovenfra er litt annerledes enn når jeg står på bakken. Derfor kan mine kommentarer oppleves vel positivt innstilt.  Jeg blir fortsatt ikke overbevist om at kritikkverdige enkeltsaker rokker ved min  hovedpåstand om at vi har et godt fungerende helsevesen, men som har noen utfordringer.

Prioriteringsrådet peker på noen av disse og må derfor lyttes til. Litt om rådet først: Her ligger linker:
Rådets hjemmeside 
Prioriteringer -
Mandat –
Medlemmer.

I Sosial og Helsedirektoratets definisjon heter det "Prioritering betyr å sette noe foran noe annet Det innebærer å rangere pasienter og tjenestetilbud. Direktoratet har ansvar for å bidra til gode prioriteringer i norsk sosial og helsetjeneste."

Er rådet opprettet for å spare politikerene for å ta smertefulle valg som velgerne vil konfrontere dem med?

Det er en kjensgjerning for de fleste at vi må prioritere i helsevesenet. Det innebærer at vi må velge noe foran noe annet. Det finnes ikke nok penger til å få et 100% fungerende helsevesenet som kan behandle alt og alle. Det finnes ikke nok leger, ikke nok sykepleiere eller nok senger.

Daglig utvikles det nye behandlingsformer, nye medisiner godkjennes  og vi som pasienter krever mer av det offentlige. Sterke pressgrupper står bak og ønsker å få sitt syn gjennom. Legemiddelindustrien med sine enorme markedsbudsjetter har en effektiv og mektig lobby som prøver å påvirke til å velge akkurat deres behandlingsmetod og akkurat deres legemiddel.

Et dilemma som har dukket opp nå, er et spørsmål fra Helse Vest som går ut på at 320 kvinner med brystkreft kan få en bedre behandling om vi er villig til å bruke 100 millioner ekstra på nye metoder. Helse Vest spør om dette er rettferdig og om det er riktig at de får denne behandlingen. Implisitt, på bekostning av andre pasientgrupper om vi ikke er villig til å yte 100 mill. ekstra. I dette tilfellet gir ikke Nasjonalrådet konkret råd men henviser til en videre debatt i full offentlighet.

Grunnen til dette kan være at de er klok av skade. De ga tidligere et klart råd om å prioritere barn lavere i behandligskøen. Da ble det bråk i media. En samlet politikerskare hadde fastslått at barna ikke på noen måte skulle vente lenger på behandling, Poenget til Prioriteringsrådet – om at det var verre for eldre å vente – ble borte i støyen. Dette er kanskje grunnen til at rådet nå overlater konklusjonene til en bredere debatt.

Dersom rådene deres om prioritering føles umulig å følge, kan man ikke fortenke rådet i at man ønsker at Helsedepartementet bringer det videre. 

Kan vi regne med at Helseminister Sylvia Brustad er i stand til å få igangsatt debatten? Er politikerne interessert i å ta de vanskelige valgene og er de villig til å stå for sine valg. Jeg skjønner at politikerne ønsker at noen skal vurdere pro et contra og gi dem sine anbefalinger, men når de samme politikere ikke tør/vil ta konsekvensene har vi en utfordring.

Diskusjonen om rådets prioriteringer må foregå i ulike organer, den må bringes inn på Stortinget, selv om det er mot politikernes ønsker. Debatten må holdes igang slik at alternativene kommer frem og blir debattert.Hele prosessen rundt et statsbudsjett er preget av tvang. Politikere må ta beslutning på bakgrunn av debatt om de liker det eller ikke.

Prioritering handler om å velge noe foran noe annet og prioriteringer i det norske helsevesen kommer man ikke utenom. Det dreier seg når man setter det på spissen: Hvem skal bestemme over liv og død!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har i den senere tid vært ivrig kommentator på andres blogger om vårt helsevesen. Så mye at noen sannsynligvis er i ferd med å bli lei meg. Men kommentarer på andres blogger gir ikke anledning til en utdypning av mitt syn og jeg har derfor blitt motivert til å skrive litt mer utførlig om mine tanker vedr. helsevesenet vårt.
Flere av disse bloggerne tar opp viktige saker, men jeg synes at det totale bildet blir veldig misnøyefokusert.  Jeg vil forsøke å finne noen flere gråtoner i det ofte sort/hvite-bildet som kommer frem og ønsker ikke å være en del av hylekoret. Jeg har inngående kjennskap til deler av helsevesenet, men jobber ikke eller har ikke jobbet i helsevesenet, bare så det er avklart.

Hvordan står det til med oss nordmenn:
3 av 10 sier de har helseproblemer som påvirker hverdagen.
1 av 4 har sykdom i muskler eller skjelett
10-15% har psykiske problemer
1 av 8 har ligget på sykehus siste år
26% i alderen 16-74 år røyker daglig
2 av 5 før av hjerte og karsykdommer

Jeg synes helsevesenet vårt er bra. Til og med meget bra.
Selvsagt finnes det noen eksempler på at ikke alt fungerer som det skal . Feilbehandling, arrogante leger, utslitte pleiere er ikke ukjent. Det er vanskelig å tenke seg at alt skal fungere perfekt når så mange pasienter skal behandles. Det jeg reagerer på, er at disse enkeltsakene får mye større fokus enn det faktum at vi har et flott helse og omsorgsvesen som vi kan være stolte av.

Det er mye penger som brukes
Det offentlige finansierer 84% av helse og omsorgstjenestene. Det koster oss 168 milliarder kroner i 2005. I rapporten fra FNs utviklingsprogram UNDP er våre helsetjenester for 5. år på rad verdensledende i ressursbruk, tilgjengelighet og omfang av tjenester. Helse og omsorgstjenester utgjør 10% av brutto nasjonalprodukt. Per innbygger er det bare USA og Sveits som bruker mer enn oss i følge OECD.

Hva får vi for pengene?  I 2004 fikk vi blant annet 796 493 heldøgnsopphold, 460 210 dagopphold og 3 362 063 polilkliniske konsultasjoner. I tillegg kommer kommunenes helsetilbud. Noen flere nøkkeltall:

Nødvendige reformer
Reformene som vi har hatt i helsevesenet har gitt resultater. Fritt sykehusvalg har gitt vesentlig redusert ventetid og brukerundersøkelser viser at pasienter er fornøyd. Via internett eller telefon kan vi velge det sykehuset med kortest ventetid. Statlig overtagelse av sykehusene vil etterhvert gi bedre ressursutnyttelse. Over 80% er fornøyd med fastlegen sin. Bare for å nevne noen av de reformer som er gjennomført 

Risikofaktorer i helsevesenet
En hver medisinsk behandling har et risikomoment. Derfor vil det skje uhell og feilbehandlinger. Dette vil vi nok aldri klare å fjerne helt. Vi har fått en pasientskadeerstatning  som skal dekke disse feilbehandlingene. De ferske tallene som ble presentert i dag forteller at det ble det behandlet 3335 saker og utbetalt vel 483 mill kr. i erstatning i 2005. Her er det fortsatt mørketall, fordi rapporteringsrutinene ikke er gode nok, men økningen de senere år, viser at institusjonene er blitt flinkere til å informere pasientene om ordningen.

Ikke alt fungerer
Det er klart at alle enkeltsakene som vi leser om i aviser eller i diverse blogger her på VGB er en sak for mye. Vi kjenner vel alle noen eller har selv erfart at noen har fått dårlig behandling, feilbehandling eller kanskje ikke behandling i det hele tatt. Disse sakene må selvsagt frem i dagen, men jeg har inntrykk av at mange da kaster seg på fordømmelsesekarusellen og da er plutselig alt bare ræ… i helsevesenet.

Det finnes ansatte i helsevesenet som aldri skulle vært der (som på en hver annen arbeidsplass) Vi må regne med å finne et tverrsnitt av samfunnet også i helsevesenet. Det innebærer at det finnes arrogante leger og sykepleiere, at det finnes ansatte med rusproblemer, at det finnes psykisk syke ansatte. Ja, hele registeret. Alt dette er ledelsesoppgaver å gjøre noe med, så en god og sterk ledelse i helsevesenet er påkrevt.

Vi har profesjonsstrider som har grunnlag i at leger historisk sett har ansett seg selv for å være de eneste som kan lede helsefunksjoner. De kan ikke la en dyktig sykepleier administrere leger. Alt for ofte ser vi at det har blitt tatt meget dyktige fagfolk og gjort de til middelmådige eller dårlige ledere. Så også i helsevesenet. Disse stridighetene håper jeg tiden modner slik at vi kan unngå dem. En måte kan være å sørge for at karrierer også kan bygges horisontalt og ikke bare vertikalt. Da kan de dyktigste legene og sykepleierne få både motivasjon og lønn i forhold til arbeidsoppgaver og dyktighet og ikke nødvendigvis bli ledere.  

Det hjelper etter min oppfatning ikke med å henge ut de behandlende leger eller annet helsepersonell til spott og spe dersom de har gjort en feil. Selvsagt skal feilene undersøkes og dersom den er grov eller forsettlig, så må den få konsekvenser i form av oppsigelse eller anmeldelse til politiet. I dag behandler Statens Helsetilsyn slike klager og det er til syvende og sist de som avgjør om hvilke konsekvenser det skal få. I 2004 mistet 60 personer i helsevesenet sin autorisasjon. Vi har også fått en lov som gjelder alt helsepersonell. Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste.

Hvilke utfordringer står vi overfor?
Utviklingen innen forskning gjør at vi står overfor behandling av stadig flere sykdommer som vi for en kort stund siden måtte gi opp. Se bare hva som har skjedd innenfor kreftbehandling. Dødeligheten har gått dramatisk ned. Nye behandlingsformer gir også stadig flere pasienter. Vi får også mer krevene pasienter som ikke finner seg i noe som helst, men har klare krav til hvordan de vil behandles.

Økonomi
Det at vi behandler stadig flere pasienter og stadig flere sykdommer gjør at det må pøses mer penger inn i helse-Norge. På sikt tror jeg det vil bidra til at vi må akseptere en økning i egenfinansieringen. Vi må imidlertid beskytte de som ikke har midler til dette. Et amerikansk opplegg må vi for all del unngå.  

Mangel på sykepleiere
Vi står overfor en betydelig mangel på sykepleiere. Selv om helsevesenet fikk et skikkelig lønnsløft for noen år siden, så er det fortsatt ikke et godt lønnet yrke. Vi må derfor importere sykepleiere fra andre land, noe som ikke er etisk uproblematisk. Vi tapper da f. eks. Polen og Filippinene for sårt trengte sykepleiere der.

Samordning av helsetjenester
Jeg tror at vi må satse på å samordne de kommunale og statlige helsetjenestene under en paraply. Da vil vi kunne sikre et mer enhetlig og rettferdig behandlingstilbud til alle uavhengig av den enkelte kommunes økonomi og prioteringer.

Teknologi
Det må foretas en teknologisk oppgradering av helsevesenet. Mye er på gang, men her henger vi etter det som bedrifter og organsiasjoner forøvrig gjør. En meget viktig ting som epikrise (pasientjournal) må snarest mulig digitaliseres for alle pasienter. Vi må samle helsevesenet til ett rike med et eget intranett (Helsenett) som har tunge sikkerhetsløsninger, slik at alle aktører i Helsevesenet på sekunder sikkeret og effektivt kan dele informasjonen om pasienten. Alt for mange epikriser er mangelfulle eller i verste fall mangler. Hva det betyr for feilbehandling skjønner de fleste.

Utvikle telemedisin
Dette er kanskje ett av de mest spennende områder som det jobbes med i dag. I Tromsø er det opprettet et eget  nasjonalt senter for telemedisin som jeg tror får meget stor betydning for utviklingen av et moderne helsevesen. Dette innebærer at en enslig turnuskandidat på besøk hos en pasient ytterst i havgapet har kanskje verdenseliten innenfor sykdomsfeltet til sin disposisjon. Ved hjelp av telekommunikasjon og lyd/bilde kan sikrere diagnoser stilles og adekvat behandling oppnås.
Vi har selvsagt et visst ansvar for vår egen helse. Vi kan bruke kroppen mer, vi kan spise sunnere. Men vi må også leve et fullverdig liv og det innebærer å ta noen risiki.

Til slutt vil jeg gi honnør til alle de som bidrar til at vi har ett av de beste helsevesen i verden. Leger og sykepleiere i internasjon toppklasse på mange områder og øvrig helsepersonell som bidrar på sin måte til at vi får en bedre hverdag, alle som er syke. Jeg må innrømme at er det noe som gleder meg når det gjelder bruk av skattepengene mine, så er det akkurat helsekronene.  Jeg vil bare ha bedre utnyttelse av dem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende