Vox populi

Jeg fikk inspirasjon til å dele denne søndagshistorien med dere etter at jeg var innom bloggen Mitt liv i USA i  går kveld. Tankene fløy tilbake til min yndlingsby New York og til minnet som jeg kommenterte på bloggen. Det eneste jeg husket feil i går var adressen, det fant jeg ut senere.

Det går tilbake til en søndag formiddag en gang på slutten av 90-tallet. Jeg satt på hotellrommet like ved Central Park så utover Manhattan og tenkte på hva jeg skulle bruke dagen på.

Hjemreisen var flere timer unna. Jeg har alltid vært glad i sang og musikk og drømmen har vært å oppleve en rotekte gospelatmosfære. Ikke fordi jeg er kristen, men jeg ville en gang i livet se om det var like fantastisk som jeg hadde hørt.

 Avstand fra tanke til handling var kort. Jeg sjekket tidspunkter for gudstjeneste og var en time unna.

Ut på gaten og fikk stoppet en Yellow Cab. Spurte sjåføren om han kunne anbefale en baptistkirke der jeg kunne på oppleve den drømmen jeg hadde. Jo da, han kunne anbefale ”sin” kirke: Memorial Baptist Church.

Ikke var det langt heller. Den lå i Harlem, 141 West, 115th Street. Ikke langt unna nordligste delen av Central Park.

Kirken var i ferd med å fylles i det jeg kom frem. Harlem var på den tiden fortsatt ikke det beste strøket i NY, men det menneskene der ikke hadde av jordisk gods, tok de igjen i kjærlighet.

Jeg var målløs. De kom mot meg, håndhilste, gav meg en klem og sørget for at jeg fikk en plass. Var nysgjerrige på hvor jeg kom fra og ble forbauset over svaret. From Norway? Really?.

Jeg skilte meg selvsagt ut med min lyse hudfarge, men jeg følte meg så velkommen. Kirken var som et vanlig forsamlingshus, ikke ulikt et Folkets hus på landet hjemme. Det var en stor scene som dekket hele rommets bredde.

På venste siden av scenen tronet et Hammond B3 orgel. De som kjenner lyden av denne spilt gjennom et Leslie-kabinett, skjønnner hva jeg snakker om. Dere andre får finne det ut. På høyre side et flygel. I midten av det hele en prekestol.

The Reverend het Pastor Reverend Dr. Preston R. Washington. Han kom inn på scenen og samtidig startet en duell mellom organisten på Hammond-orgelet og pianisten.

Det bølget frem og tilbake i heftige, korte riff. Tonene krøp ned i ryggmargen og forplantet seg til bena. Alle stod og bølget i takt med musikken. Det var umulig å ikke bli revet med. Dette fortsatte en stund mens pastoren talte i korte setninger mellom musikken.

Jeg hadde en følelse av hvor dette bar og ventet i spenning. Så kom de første sangene. Og under over alle under, den første hadde jeg sunget tidligere i et kor og jeg kunne være med. Herre Gud (unnskyld) for en følelse. Det svingte noe så utrolig.

Alle sang og beveget seg i en rytmikk som bare afroamerikanere kan. De neste sangene kunne jeg ikke, men siden de i min nærmeste omgivelse så at jeg var med på den første, så deklamerte de ordene for meg før de ble sunget for at jeg skulle kunne delta. Jeg smeltet og ble så betatt av disse fantastiske menneskene.

Slik bølget gudstjenesten frem og tilbake. Litt preken, mye musikk og sang. Det var en opplevelse så sterk at jeg tror det nærmeste jeg kan beskrive det som er en meget heftig forelskelse.

Der stod jeg. Store, sterke, norske mannen og kjente at tårene bare trillet nedover kinnet. Det var umulig å holde tilbake.

Etter at fortryllelsen ble brutt ved at pastoren takket oss for fremmøtet, var det tid for adjø. Tenk deg, disse for meg ukjente menneskene kom og klemte meg og takket meg for at jeg ville være sammen med dem. Jeg var skamfull, det var jo jeg som skulle takke.

De hadde gitt meg en opplevelse som jeg aldri kommer til å glemme og som jeg har pakket godt inn og lagt på en trygg plass i hjertet.

Jeg tar den frem av og til, slik som i går kveld og nå fikk jeg lyst til å dele den med dere. Som en ørliten takk til menigheten gav jeg selvsagt i deres kollektbøsse og jeg kjøpte også en kassett med musikk fra kirken. Den har jeg tatt vare på og tar frem en gang i blant. Når musikken strømmer ut, er jeg tilbake i kirken på 115th street.

Swing low sweet chariot, coming for to carry me home……

Tips oss hvis dette innlegget er upassende