Kolbein Falkeid er kjent for mange gjennom Vamps viser og etter hvert også en gjenganger i Lyrikkhjørnet. Denne spaltes redaktør har stor sans for Falkeids skarpe betraktninger.
Privat huskeregel
Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt under arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.
Kolbein Falkeid er en av "husdikterne" til Vamp. En av de visene jeg liker best er:
Tir nà noir
Det e svart november. Havet knuse mot strand
ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
Men eg huske endå vakre Mary mcKear
longt vest i Tir n’a Noir
Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blo?
Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.
Bakom horisontar
Så forvitra og glir
E du mi,
mi Mary McKear.
Når min rustne kropp går i bakkane tungt
hørr’ eg nåken hviska bakom vintrane ungt:
Kom tebake, venn, ifra kneiper og svir.
Kom igjen te Tir n’a Noir.
Kom te hud. Kom te sinn ifra alt så e grått.
Eg ska stryka ditt kinn, gjørra blikket ditt blått.
For bak horisontar
så forvitra og glir
e eg di,
di Mary McKear.
Så når kvelden komme og eg stilt går ombord,
og min livbåt blir låra i seks fot med jord,
seil’ eg vest i havet te Mary McKear i
det grønne Tir n’a Noir.
Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst
kor allting e sinn og eg hørre di røst:
Horisontar fins’kje.
Alt du tar på forblir,
eg e di ,
di Mary McKear.
Mer om Kolbein Falkeid - Litt om Vamp
Kolbein Falkeid er en lyriker jeg stadig finner noe hos. Han er også kjent for å være "husdikter" for Vamp. I dag har han noe å si oss om venner:
VENNER
Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.
Kolbein Falkeid kan du lese mer om her
En forfatter jeg setter stor pris på er Kolbein Falkeid, fra diktsamlingen Robinson (1981) har jeg hentet dette:
Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?
Les mer om Kolbein Falkeid, klikk her
Gikk du glipp av gårsdagens Lyrikkhjjørne, klikk her
Tips oss hvis denne bloggen er upassende
