Vox populi

Mikhail Eldiev er nok en ukjent dikter for de fleste av dere. Han er forfatter og journalist fra Tsjetsjenia og har vært fengslet og torturert av  russiske myndigheter. Han bor for tiden i min fødeby, Florø. Det er bakteppet for diktet vi presenterer i dag: Dødens konsert. Diktet ble fremført under utdelingen av Rafto-prisen i år og er oversatt av Erik Haakon Egeberg.

 Dødens konsert

 (av Mikhail Eldiev)

Dødens konsert bruser atter og atter for øret,
gode og onde i blodets og flammenes kav.
Stundom velkommen med frihet fra pine, er døden,
sorgen sitt rekviem synger ved elskovens grav.

Sørgende står jeg ved denne usynlige terskel,
knuget og bundet av tretthetens lammende bør.
Bare mitt rop stiger oppad til Himmelens Hersker,
rene er tankene – kanskje Han hører min bønn:

Elske og hate og frykte – ja, alt har jeg prøvet.
Timen er kommet da jeg inn i mørket blir skjøvet,
minne, gråt ei over meg når så skuddene går.
Skumringens rike ei ønsker, ei gjerninger eier.

Veien er endeløs, trist uten ende er veien,
døden jeg hemmelig favner når dansen jeg trår.

Gårsdagens lyrikkhjørne, klikk her

Tips oss hvis dette innlegget er upassende