januar 19th, 2006
ØNSKER VI DØGNÅPNE BARNE-KENNELER?
Hvor langt skal vi gå i å ofre barnas interesser på karrierens alter? Selv om det kan være mange tungtveiende grunner til at enslige foreldre trenger døgnåpne barnehager så synes jeg hensynet til barna kommer litt i bakgrunnen i debatten.
De fleste forsikrer at barna ikke tar skade av dette. Ja, vel? Hvilke undersøkelser belegger de påstandene med?
Når noen jobber nattevakt, så trenger de vel søvn om dagen. Da innebærer dette at et barn som plasseres i barnehagen om natten, må fortsette der på dagtid. Er dette til beste for barna?
Jeg mener vi må ta en timeout og tenke igjennom det vi gjør. Vi ønsker oss barn, men har ikke tid nok til dem. De skal gå i barnehage, de skal være i SFO, de skal være i nattbarnehage. Hvorfor kommer det ikke krav om et overnattingstilbud for barn som har begynt på skolen. Har ikke aleneforeldre med barn i skolepliktig alder det samme behovet for nattjobbing og pass av barna. Hva skjer med barna da, sover de alene?
På Sandvika Storsenter i fjor sommer opplevde betjeningen på lekerommet at foreldre plasserte barna der og dro til Oslo på jobb og eller møter. Det er på tide at tenker gjennom rollen vår som foreldre.
Barn blir kasteballer. Vi sender dem som pakkepost mellom foreldres bosteder. Tog og busspersonale kan fortelle om gråtende barn som er redde og som i noen tilfeller ikke blir hentet. Barn helt ned i 5 årsalder sendes alene. Senest på nyhetene i dag hørte vi at fordelingssaker ble stadig tøffere. Hvilken pris må vi betale for dette?
Dersom vi ikke har tid til å ta oss av barna våre skal vi vurdere å la være å sette dem til verden. I oppvekstfasen formes livet. Den ballasten vi gir dem skal følge dem resten av livet. Da nytter det ikke med litt kvalitetstid.
Jeg vet at dette provoserer en del. Det var meningen, da tyder det ihvertfall på at det engasjerer og at vi tenker gjennom utfordringene dette forslaget innebærer.