april 10th, 2006
FØRER VI USAs MIDTØSTEN-POLITIKK?
Bakgrunnen for spørsmålet er flerdelt og er en antydning av å se et mønster i vår politikk eller mangel på sådan. Det startet med Kristin Halvorsens mildt sagt klønete boikottutspill, der Jonas Gahr Støre fant det opportunt å sende et brev til Condi for å klargjøre den offisielle norske politikken Et brev som også inneholdt den famøse betegnelsen "Israels forsvarbare grenser".
Så har Gahr Støre ventet og ventet på hva EU og ikke minst USA skulle gjøre med støtten til det palestinske selvstyret. Etter at avgjørelsen var tatt i Washington kunne Gahr Støre komme med sin.
Har Norge egne meninger i Israel-Palestina-konflikten eller er den diktert av Condi og George? Har Jonas fått et brev eller en telefon fra Condi?
Norge har på ett punkt skilt seg fra USA og EU, og det er at de ikke baserer seg på EUs liste over terrororganisasjoner, men bruker FNs. Den klassifiserer som kjent ikke Hamas som terroristorganisasjon, men dette har jo ikke gjort noe utslag i praktisk politikk.
I et intervju på NRK Dagsnytt i går, sa Gahr Støre atbegrunnelsen var at Norge ikke kunne støtte en palestinsk regjering som hadde som mål å utrydde Israel, og at Norge med sin holdning ville få partene tilbake til forhandlingsbordet. Ja, vel. Nå har vel aldri en svekket og presset part vært en god forhandlingspartner.
Kanskje kunne det være på sin plass med en melding til USA fra Gahr Støre. En melding om at USA burde gi holde tilbake noe av støtten til Israel på 2,9 milliarder dollar om de ikke trakk seg ut av okkupert område? Hvorfor denne ensidigheten?
Vi vet at okkupasjonen og stengning av grenser bidrar til at Palestina ikke får eksportert sine varer, men må produsere for lokalt marked. Da Israel stengte grensen til Gaza og Vestbredden i september 2000, mistet 102 000 palestinere jobben over natten. Dette bidro selvsagt til at etterspørselen etter varer ble redusert. I dag er det den arbeisstyrken som mottar lønn fra selvstyremyndigheten som står opprettholder etterspørselen. Den kan nå forsvinne i og med at EU, USA og Norge stenger kranene til regjeringen og selvstyremyndighetene. I tillegg holder Israel tilbake toll og moms som i 2005 utgjorde 750 millioner dollar.
Fravær av økonomisk støtte til den palestinske regjering vil bidra til at 135 000 mennesker og deres familier ikke får lønn. Det innebærer at bla. a. helse- og skolevesenet kan kollapse.
Humanitær bistand vil i stor grad fortsette som før, i hvert fall inntil videre. Hva dette innebærer vet vi ikke, men at det fører til en mer desperat situasjon der selvstyremyndigheten kan knekke sammen og der økt lovløshet og anarki oppstår. Det er heller ikke noen entydig Israelsk politikk. Forsvarsminister Shaul Mofaz gikk imot beslutningen om å stoppe overføringen, fordi han da var redd for at Israel måtte bli en mer aktiv part i forhold til selvstyremyndigheten. At det skal være en god forhandlingssituasjonen med en svekket forhandlingspartner som forhandler fra et innmalt hjørne, forstår jeg ikke.
Vi kan være enige om at Hamas spiller et høyt spill med sitt fortsatte krav om at Israel skal utslettes og det er et utgangspunkt som ikke kan aksepteres. Men det er faktisk Hamas eneste forhandlingskort i dag. På den annen side er det helt uholdbart at Israel kan fortsette sin okkupasjon uten at det får noen som helst konsekvenser.
Nå bør vi imidlertid tolke signalene som kommer fra Hamas og de er klart mer positive i retning av at man ønsker dialog. Forslaget om våpenhvile er ett av disse.
En annen sak er at Hamas i regjering vil være langt å foretrekke for Israel enn et Palestina i kaos. Det kan bli en dyr pris å betale ikke bare for Israel, men også for vestlige land.
Så gjenstår det å se hvilken rolle Gahr Støre har tenkt å spille. Vik kan jo håpe på at han ikke forsøker seg på en ny Oslo-avtale