Vox populi

Jeg mottok en mail i går som fikk meg til å gå litt tilbake i barndommens tanker. Den minte meg på den relativt sorgløse barndom og oppvekst på 60-tallet.

Tanken bak mailen var å sende innholdet videre til andre i samme aldersgruppe, samt til den oppvoksende slekt nå slik at de kunne se hvordan vi hadde det. Jeg publiserer innholdet her og det er fritt frem til bruk og distribusjon:

Vokste du opp i 50- 60- eller i 70 årene? Hvordan har du greid å overleve?

Bilene hadde ingen sikkerhets-seler, nakkeputer eller airbags

I baksetet kunne man ha det gøy uten å tenke på at noe var farlig.

Det fantes ingen barnesikring på stikk-kontakter, bildører, medisinflasker eller kjemiske rengjøringsmidler.

Man kunne sykle uten hjelm

Man kunne drikke fra en hageslange eller en brønn og måtte ikke ha mineralvann fra sterile flasker.

Vi bygde Ola-biler av tomkasser og de som var så heldige at de bodde i nærheten av en bratt bakke kunne forsøke å sette fartsrekord nedover. Den eneste forutsetningen var at ikke remmene på kjøretøyet vårt røyk før vi var kommet halvveis ned. Etter et par uhell var også dette problemet som regel løst.

Vi kunne leke ute. – På betingelse av at vi kom hjem før det ble mørkt.

Mobiltelefoner fantes ikke, men foreldrene våre visste hvem vi holdt oss sammen med om kveldene.

Vi hadde skrubbsår, brakk armer og bein og fikk utslåtte tenner, men ingen ble noen gang anklaget av den grunn. Vi påtok oss skylden selv, når uhellet skjedde.

Vi kunne spise sukkertøy og kaker og loffskiver med sirup. Drikke brus med ekte sukker. Men vi hadde aldri noen sunnhetsproblemer fordi vi alltid avr ute og lekte og holdt oss i aktivitet.

Vi kunne dele en flaske brus på fire og alle drakk av den samme flasken uten at noen av oss døde av den grunn.

Vi hadde ikke Playstations, Nintendo 64, X-boxes, Videospill, 99 kabelkanaler, videorecorder, dolby surround, mobiltelefon, PC, chatterom på internett. MEN VI HADDE MANGE KAMERATER.

Vi besøkte våre lekekamerater og gikk til fots eller syklet til dem, selv om de bodde flere km unna oss. Vi banket på hjemme hos dem, men kun for å få dem til å bli med ut for å leke.

Ute ja. Ute med lek og moro og alt det som vi kunne finne på! Og uten at noen passet på oss. Hvordan var dette mulig?

Vi sparket fotball der hvor vi fant en Vi sparket fotball der hvor vi fant en åpen slette. Og var det en av oss som måtte vente til det var hans tur til å bli med, så fikk han ingen psykiske traumatiske opplevelser av den grunn, og det var heller ingen katastrofe for den det gjaldt når han måtte vente litt.

Et par elever var kanskje ikke like flinke som resten av klassen, og det hendte at de måtte sitte igjen. Men ingen ble sendt til psykolog av den grunn.Ingen hadde problemer med å konsentrere seg eller var hyperaktiv. Dette var ord som ikke engang lærerne våre kjente til.

Vi hadde frihet. Vi hadde motgang  - og medgang. Vi var selvstendige…. Og lærte dermed å ta ansvar for oss selv…

Det store spørsmålet er: Hvordan har vi greid å overleve? Og fremfor alt: Hvordan fikk vi utviklet vår egen personlighet?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende