februar 22nd, 2006
REGJERINGENS VERKTØYKASSE ER TOM
Jeg har tidligere etterlyst visjoner og strategier for hvordan vi skal utvikle næringslivet til å møte den dagen oljen svikter oss.
Våre politikere (fra alle partier, ikke bare regjeringen) tenker ikke lenger enn neste meningsmåling og knapt nok det, noe vi stadig får bekreftet.
Vi får demonstrert problemene nå når Hydro planlegger å stenge den svært forurensende produksjonen ved Søderbergprosessen i Årdal.
Hardt presset trekker regjeringen kaninen opp av hatten og hva får vi se: En dørfabrikk!
Denne dørfabrikken, Dooria, skal få til sammen 79 mill i stønad og lån for å opprette 150 arbeidsplasser i Årdal.
Ikke det at det er noe galt med i produsere dører, men vi har allerede dørprodusenter nok i Norge. Hvorfor velger man da å subsidiere en produksjon som allerede er etablert flere steder i landt, gjerne som hjørnesteinsbedrifter. Hva vil denne etableringen med statssubsidier bety for de andre dørfabrikkene?
Vi kan jo bare spekulere, men det er vel ikke usannsynlig at fabrikanten vil bruke noen av subsidiene til å kjøpe seg markedsandeler på bekostning av de etablerte.
Dette beviser bare at verktøykassen til regjeringen er tom. Helt tom.
Bare så det er nevnt. Jeg er ikke tilhenger av at man skal detaljstyre bedrifter til å opprettholde ulønnsom produksjon. Det gjorde man i alt for lang tid ved f. eks. Kongsberg Våpenfabrikk og det gikk til slutt galt. Det viste seg imidlertid at det var mulig å etablere alternative arbeidsplasser på Kongsberg, så det er ikke umulig om man bare har viljen. Men å seigpine en del av næringslivet som aldri kan bli lønnsom er dårlig politikk.
Det var forresten kostelig å høre statssekretær Frode Berge i Næringsdept. i Politisk kvarter i dag da han ble konfrontert med mulighetene for at Dooria tok subsidiene og flyttet produksjonen til et av de baltiske landene. Det fantes ingen garantier for at det ikke kunne skje måtte han innrømme, men han stolte på bedriftens gode intensjoner.
Jeg kan se for meg følgende scenario: Dooria bruker tilskuddet til å kjøpe seg markedsandeler med lave priser. Når man har gjort dette et par år, så viser regnskapet minus og man beslutter å flytte fabrikken til Estland. Statstøttet industrinedlegging er et annet uttrykk for det som kan skje.
Visjonene mangler totalt og derfor får man panikk hver gang nedleggelsesfaren truer. Hadde man hatt en langsiktig utvikling i tråd med en forskningsstrategi kunne vi kanskje etablert et selskap som kunne utnytte kompetanse og høytlønnet personell.