desember 10th, 2005
Arbeidsinnvandring – vår form for imperialisme?
Et intervju jeg leste denne uken fikk meg til å stoppe opp og tenke. Det var en høyskolelektor som hadde innvandret fra Filippinene, hadde utdannet seg til og jobbet som sykepleier, før hun hade tatt videre utdanning. Hun fortalte at Filippinene var i ferd med å tømmes for sykepleiere. Ingen ville jobbe for den lave lønna, som på topp er sammenlignbar med 2000 kr. pr. måned. Da flytter de heller til Norge og tjener det 10-dobbelte. Er det dette som er konsekvensen av vår arbeidsimport? Kan vi leve med at vi forsterker krisene i de fattigste landene for at vi skal ha et stadig bedre liv.
Vi er verdens kanskje rikeste land, men vi har ikke råd til å betale våre sykepleiere en lønn som gjør at det er attraktivt nok å jobbe der. Da er det enklere å importere sykepleiere fra land med lave lønninger. Vi står foran en voldsom økning i behov for sykepleiere og hjelpepleiere etterhvert som antallet eldre øker, da trenger vi enda flere varme hender og kloke hoder. Skal vi da tappe flere fattige land for deres ressurser? Er dette moralsk riktig?