Takk til dere som trofast har fulgt Jan Erik Verner på hans ferd. Det er på plass med en liten unnskyldning til dere. En unnskyldning fordi tidsskjemaet ikke har gitt meg anledning til en språkvask av fortellingen, den skjemmes nok av litt dårlig språk her og der, samt noen trykkfeil. Det er stuntpoetens lodd å leve med. Til de som ikke har fått med seg del 3, er den lagt ut her:

http://www.vgb.no/2176/perma/51576/

Hele fortellingen er nå samlet i en del og du finner den på linken under.

http://www.vgb.no/2176/perma/51236/

Takk for at du gadd å lese stuntkrimmen og fortsatt god påske!

—————————————————-

Jan Erik Verner våknet brått og brutalt. Laban hadde plassert en våt og kald tunge i fjeset hans. Jan Erik hadde sovet tungt, men Laban ville ikke gå glipp av sin faste morgentur. Mens de ruslet nedover Tveterveien og Laban markerte revir for hver 10. meter, tumlet en masse tanker rundt i Jan Eriks hode.

Nå var dagen kommet. Dagen som skulle gjøre ham til raner. Hva om Eva, venner og kolleger hadde ant noe om dette? For en fornedrelse.  Tenke seg til. Han, den vellykkede forretningsmannen med et vakkert hjem, vakker kone, nydelig barn, flusst med penger. Jo, fasaden var det ikke noe i veien med.

Om ikke det helvetes draget om spenningen som pokerspillet utløste, hadde vært der. I et øyeblikk foraktet han seg selv. Han hadde sviktet alle. Det som gjorde ham aller mest forbannet på seg selv, var sviket mot Veronica, det aller viktigste i livet hans. Hvordan kunne han?

Han hadde flere ganger tenkt på en annen utvei. Han hadde en relativt romslig livsforsikringspolise. Om han arrangerte en trafikkulykke og kolliderte med et vogntog, så ville familien være sikret økonomisk. Både hans personlige livsforsikring og nøkkelmannsforsikringen han hadde på jobben, beløp seg til 12 millioner.

Men Jan Erik Verner var feig. Han orket ikke tanken. Han var for glad i livet selv om han nå hadde malt seg inne i en krok.

Vel hjemme laget han frokost til hele familien. Eva var like strålende flott som alltid og det gjorde ham godt å kjenne den varme kroppen inntil seg da han fikk det sedvanlige morgenkysset. Veronica var litt mer morgengretten, men det lot ikke Jan Erik seg merke med. I hans øyne var hun perfekt uansett.

-Jan Erik, hører du ikke etter?  Eva var litt spiss i tonen og fikk ham tilbake i denne verden igjen. – Jeg forsøkte å si deg noe, men du virker litt bortreist.  – Unnskyld Eva, jeg tenkte på noe på jobben som jeg hadde glemt. – Hva sa du?   -Jeg spurte om ikke vi tre kunne gå på kino i kveld. Veronica har så lyst til å se Istid 2, gjentok Eva, og nå fikk Jan Erik det med seg.   - Sorry, men i kveld må jeg ut med Giorgio Vanzetta fra den italienske leverandøren vår.  Kan vi ikke gjøre det en annen dag?  - Nei, da blir det så lenge å vente for Veronica, jeg ringer Lisen og hører om hun vil være med.

Det passet Jan Erik bra. Lisen, som var Evas beste venninne, bodde på Majorstuen må vite, ikke Majorstua som de fleste andre. De hadde kjøpt en lekker takleilighet helt inn til Frognerparken, lekkert og dyrt. Da ville de sikkert dra på Colloseum og være ute av Jan Eriks operasjonsradius i kveld.

Dagen sneglet seg av sted. Han måtte anstrenge seg for å gjøre selv de enkleste oppgavene på jobben.  Hodet hans var definitivt et annet sted. Han gjennomgikk alle detaljer gang på gang på gang. Dette måtte bare fungere.

Han hadde på ett punkt i planleggingen bestemt seg for å ha med våpen. Ikke for å bruke det, men trusselen ville virke mer troverdig dersom han kunne true vekterne.

Våpenet måtte være ekte, han ville ikke risikere å stå overfor en vekter med våpenkunnskap over snittet og bli ledd ut fordi han hadde kjøpt pistol på Edwins.

Å skaffe seg våpen er ikke vanskelig. Han hadde tidligere hørt at Plata var et sted der dette kunne fikses raskt.  En sen kveldsstund dro han ned og etter tre kvarter og 3000 kr. fattigere var han eier av en Beretta 22 LR og to magasiner med patroner i. 

Han likte faktisk å holde i våpenet. Det var perfekt balansert. Tyngden i hånden føltes godt. Jo, det var et smart trekk

Han hadde bestemt seg for å bli på jobben til han skulle dra til storsenteret. Bedre å sitte der enn hjemme.  Han kikket ofte på klokken som for å forvisse seg om at den ikke var stoppet. En Tag-Heuer stoppet ikke uten videre.

Klokken var 1915 og han gjorde seg klar. Tok på den tynne, mørke kjeledressen, fant frem ryggsekken med balaklavahetta også kalt Henlandsf…., unnskyld Finnlandshette, hanskene og pistolen. Han la boksen med pepperspray i høyre sidelomme på kjeledressen og batongen i den venstre.  Pistolen ladet han med ett magasin og sikret den. Den fikk også plass i venstre sidelomme.

Han kjørte bilen opp på takterrassen. Klokken var nå 1955. Det var kun en håndfull biler igjen og han regnet med at de fleste ville være borte om få minutter, når Storsenteret stengte. Det var selvsagt en risiko for at noen ville komme under ranet, men det var en kalkulert risiko. Han regnet med at synet av en ladd pistol ville skremme dem. ·

Han parkerte sin egen bil så nær nedkjøring fra taket som mulig. Ingen ting måtte hindre flukten. Selve fluktruten var nøye planlagt og var programmert inn i bilens GPS-system.

Det var et relativt intrikat kjøremønster rundt om på lokale veier i Bærum, nok til å unngå politiets sperringer og bringe ham trygt hjem.  Ved å legge inn ruten på GPS-systemet, kunne han mer eller mindre kjøre uten å tenke underveis.

Han hadde kjørt ruten 3 ganger allerede, så han visste at alle veier var kjørbare. Ikke noe gravearbeide eller annet tull.

Han la seg ned i bilens baksete. De mørke siderutene hindret innsyn i bilen og gjorde at forbipasserende ikke ville se ham. Klokken var 2010.  Om to minutter skulle bilen fra Verditransport være her. 

En pipetone fra mobilen gjorde at han nesten fikk hjertestans. Faen, han hadde glemt å slå den av. Pipetonen varslet innkommet SMS, men den kunne han ikke lese nå. Han slo av telefonen og pustet lettet ut.

Nøyaktig 2 minutter senere hørte han en kraftig brumming, karakteristisk for en amerikansk bil med stor motor. Han kikket forsiktig ut og konstaterte at, jo det var bilen han ventet på.

Den parkerte 10 m. unna. Vekterne hoppet ut og den ene bar på en solid koffert. Han kunne ikke at det var flere vektere. Alt gikk etter planen.

De minuttene han nå måtte vente, var som timer. Han kikket på klokken i ett sett. Nå var den 2024. Ett minutt igjen. ·
Presis 2025 gikk døren til trappehuset opp og vekterne kom ut på taket. ·

Jan Erik trakk på seg finlandshetta, tok opp pistolen og åpnet forsiktig døren. 

Da vekterne var på høyde med hans bil, spratt han ut.  – Dont move. Give me the money.

Han ropte det ut og hørte selv at det var høyere enn nødvendig. Vekterne bråstoppet og kikket rett i munningen på Berettaen.

Så skjedde alt i et rasende tempo, selv om det fortonet seg som slow motion for Jan Erik Verner.

Vekterne som gikk ved siden av han med pengekofferten reagerte spontant og kastet seg mot Verner.  Han på sin side ble overrasket over det plutselige utfallet og i forbauselsen over å bli angrepet, trykket han avtrekkeren på pistolen til et punkt of no return. ·

Det kraftige smellet og rykket i armen overrasket ham. Vekteren stoppet med et fårete uttrykk og tok seg til låret.

Kula hadde gått inn i den mest kjøttfulle delen av låret og nå pumpet mørkerødt blod utover uniformsbuksa. – Fy, faen, jeg er blitt skutt, jeg dør, hjelp meg, ropte han, mens han sank sammen. ·

Den andre vekteren reagerte nok mer på instinkt enn fornuft. Han kastet seg mot Verner. Før Verner fikk tak i peppersprayen for å nøytralisere ham, så hadde han klart å rive av ham hetta.

De sto og så på hverandre i noe som fortonte seg som en evighet, men som bare var ett sekund. Så hevet han pistolen.

Han hadde ikke noe valg. Han måtte uskadeliggjøre den andre vekteren også. Han var desperat. Mellom ham og vekteren befant det seg over 500 000 knitrende kroner. Han måtte ha dem, bare måtte….

Da skjedde det som Verner hadde oversett i planleggingen.

Døren til takutgangen gikk opp. To kvinner og en liten jente kom ut. De hadde vært på Sandvika kino og sett på Istid 2. Som vanlig parkerte de på taket av Storsenteret. Det var en avtale mellom kinoen og senteret til felles glede og nytte.

Jan Erik Verner hørte en stemme han kjente så alt for godt. 

– Mamma, mamma, se der er pappa.

I det fjerne kunne han høre en sirenenes høyfrekvente monotone sang. Jan Erik Verner sank ned på knærne. Det var dette som ikke skulle kunne skje.

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende