Vox populi

Det blir 4 deler. Jeg håper å ha 4. og siste del ferdig til i morgen. Hvis du ikke har fått med deg de andre delene finner du de her:

Del 2: http://www.vgb.no/2176/perma/51444/

__________________________________________

Han hadde ingen tid å miste, de nye tidsskjemaene for transporten var gyldig fra og med om 10 dager fra i dag.  Verner hadde planlagt å slå til på dag 2 i perioden, onsdag 19. april. Nå måtte detaljene på plass.

Han satte seg ned på hjemmekontoret og begynte planleggingen. Han trengte en del utstyr, og brukte nettet til å skaffe meste av det han trengte. Da slapp han å bli gjenkjent av en eller våken butikkbetjening, om den type betjening fantes da.

Han logget inn på www.outdoorgear.co.uk, og bestilte finlandshette og goretex-hansker. På surveillance.com, bestilte han pepperspray og en liten teleskopisk batong som hadde stor slagkraft. Alt ble betalt med ett av Evas kredittkort, for da ville det ta litt lenger tid før de sporet det til ham, siden etternavnet ikke var det samme. Han bestilte expressleveranse med DHL, slik at leveringen ville skje senest etter 48 timer, til kontoradressen.

Så begynte detaljarbeidet. Det var noe Jan Erik likte. Han var et petimeter på alle andre områder enn økonomi. Pulten på jobben var strøken. Ikke ett ark lå feil, alt hadde tellekanter. Han gikk gjennom kjørelistene som var vedlagt mailen og så at onsdag 19. ville bilen ankomme taket på storsenteret kl. 2012 og etter planen returnere kl. 2025. Turen til tellesentralen på Økern etterpå ville ta 20 min.

Men så langt ville ikke pengene komme, om Jan Erik Verner fikk bestemme.
Han måtte gjøre noe rekognosering på stedet. Det burde ikke by på problemer.

På andre siden av veien, lå ”Ørneredet” en heller lite velformet klynge med leiligheter, spredt utover Kjørbokollen. Halvpartene av leilighetene var ennå en byggeplass og det burde være mulighet for å komme seg inn på området for å spane. Han ville se på det allerede neste dag. Da kunne han også gjøre timingen.

 Han konsentrerte fullt og helt om det han holdt på og hørte ikke at Eva var kommet inn. Han skvatt litt da han hørte den myke stemmen hennes.  – Kommer du og legger deg, elskling, klokken er halv tolv.  Han snudde seg og likte det han så.

Eva var en flott kvinne i sin beste alder. 34 år og med en kropp som en gudinne. Invitasjonen var åpenbar hennes lette påkledning levnet ikke tvil om at hun var rede til å hensette ham i en salighet som var av en annen verden. 

Han kjente sevjen stige. Lysten var der, men munnen sa nei. – Eva, jeg må gjøre ferdig dette tilbudet, det skal leveres til Statens Forvaltningstjeneste i morgen og er viktig for firmaet og vår økonomi. – OK, var hennes litt for korte, snurte svar, men ikke bli sittende oppe for lenge. Natta, elskling.

Deler av kroppen la seg til rette i hvilestilling igjen, men Jan Erik ble sittende og tenke litt på Eva og forholdet deres. Eva var noe av det beste som hadde skjedd livet hans. De villeste ungkarsdagene måtte ta slutt, ellers ville leveren streiket en vakker dag.

Eva hadde også født ham Veronica. Det flotteste og mest perfekte barn han noen gang hadde sett, selvsagt. Han forgudet jentungen og til tider utnyttet hun en svak pappa, men aldri på en måte som ble lagt merke til av andre. ·

Eva hadde mange gode egenskaper, hun var en flott kvinne, krevende i sengen, men det var til felles glede, så langt. Skulle han kritisere noe, måtte det bli pengebruken. Det ble mye shopping.  Kredittkortregningene fra Charisma i Bogstadveien kunne få den mest solariebrune til å blekne.

De hadde venner med dyre vaner. En helg rundt i Europa kom sjelden under 50 000. Og det ble turer mer enn en helg i året.  Ferieturer til Mauritius til 150 000 blunket hun ikke av. Vennene gjorde, så da måtte de henge på.  Det slet veldig på familieøkonomien.

Han husket en morsom kredittkorthistorie han hadde fortalt henne, men hun hadde ikke dratt på smilebåndet en gang, selv om han  lo godt av den selv:

- Det var en mann som ringte kredittkortselskapet og fortalt at kona hadde mistet kredittkortet. Når skjedde dette, spurte mannen fra Eurocard. Tja, ca. 6 måneder siden, svarte mannen. Så lenge, hvorfor har du ikke meldt det før? Nei, svarte mannen, grunnen til det var at tyven brukte mindre penger enn min kone….

Vel vel, nok morsomheter. Han så på klokken 0130 allerede. Han ryddet skrivebordet og låste notatene ned i skrivebordsskuffen. Først nå kjente han at han var trett. Det ville ikke ta lang tid før søvnen som.

Neste kveld ringte han Eva og sa at han kom litt senere hjem, han måtte få gjort ferdig underlag til fakturering, hun trengte ikke vente med mat. På vei til Sandvika stoppet han på Texburger på Maritim.

Det var faktisk flere år siden sist, men burgerne var like gode som han husket dem. Ikke akkurat Grete Roede-mat, men han hadde holdt kroppen i god trim. Han klappet seg lett på den flate magen, bare for å oppdage at han hadde fått noen skikkelige dressingflekker. Det irriterte den ellers plettfrie Jan Erik Verner.

Han parkerte på parkeringsplassen til Inforama. Olav Thon var i gang med å bygge ut landets største senter. Han skulle bygge senter på p-plassen og forbinde Inforama og storsenteret med en innendørs handlegate. Derfor var det sølete over alt, men han fant til slutt en ok parkeringsplass.

Han gikk rolig gangveien opp til Kjørbokollen. Han tok til venstre opp mot leilighetskomplekset. Det var en åpen port i det provisoriske gjerdet som entreprenøren hadde satt opp, men det var ingen aktivitet på anlegget som han kunne se. I 4.etasje kom han seg inn i en leilighet som foreløpig bare var betong.

Herfra hadde han flott utsikt til taket på Sandvika Storsenter. Han kikket på klokken. Tag-Heuer som var en gave fra Eva, litt i dyreste laget for ham, men den var presis. Nå viste den 1955. Det var 5 minutter til senteret stengte.

Han visste ikke når Verditransport ville dukke opp, fordi tidstabellen han hadde fått, først gjaldt neste uke. På taket stod det 5-6 biler, han antok at det kanskje var noen kunder som var litt sent ute. De ansatte hadde egen parkering på kjellernivå og betalte nok ikke for å stå på taket.

Det han ville gjøre nå, var å ta tiden på vekterne. Hvor langt tid brukte de fra bilen til trappehuset. Hvor lang tid var de borte. Hvor lang tid brukte de å kjøre frem til bommen. Alt dette ville Jan Erik vite for å kunne slå til på riktig tidspunkt.

Kl. 2010 kom bilen opp bakken til takparkeringen. Bilen så ut til å være spesialbygd og hadde sannsynligvis panserstål. Etter en rekke ran av pengetransportbiler de senere år, hadde nok forsikringsselskapene stilt tøffere krav.

Det satt to vektere synlig i forsetene. Hvorvidt det fantes flere om bord var ikke mulig for Jan Erik å fastslå. Det han så var at vekterne hadde trådløs kommunikasjon. Det var sannsynlig at det både var mot sentralen og internt mellom de to.

Han begynte tidtagningen. Fra de ankom taket til de var parkert. Hvor lang tid de brukte til trappehuset. Begge vekterne gikk inn mot trappen. Den ene bar en stålkoffert som så tung ut før den var fylt opp. Han lot stoppeklokken gå.

Nøyaktig 15 min. senere var de synlige i trappehuset. De brukte 32 sekunder fra trappehuset til bilen.  Det gikk ytterligere 25 sekunder før bilen var i bevegelse ned bakken mot hovedveien. Han måtte slå til mens vekterne var på vei fra trappehuset til bilen. Han hadde altså ca. 30 sekunder til disposisjon. ·

Det var lite. Kanskje i minste laget. Tanken på¨boret i kneet gjorde at han innså at det måtte holde. Dette var hans eneste sjanse. Ett angrep på bilen ville være nytteløst. Politiet ville bli varslet før han fikk tak i pengene og med Asker og Bærum Politistasjon bare 500 m unna kunne han ikke ta sjansen.

Problemet til Jan Erik Verner var at han hadde oversett en detalj. En meget viktig detalj. Det skulle koste ham dyrt.

——To be continued.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende