Vox populi

Jeg gjør ett unntak i dag fra mitt selvpålagte eksil, men jeg syntes denne saken var så viktig at alle muligheter måtte benyttes, inkludert VGB.

Dette er en viktig melding til alle bloggere. Kina dømte 16. mai, Yang Tianshui til 12 – TOLV- års fengsel for oppvigleri. Hans eneste forbrytelse var at han i bloggs form støttet en eksilorganisasjon som arbeider for å gjennomføre frie valg i Kina.

Tenk det. 12 lange år i fengsel for kun å uttrykke sin mening. Det er umulig for oss som sitter trygt og godt i Norge å forstå at det er mulig å sette noen i fengsel for noe som vi oppfatter som vår soleklare rett. Våre egne karikaturtegninger blir små krusninger i denne sammenhengen.

Min første reaksjon var sinne. Sinne over et diktatur som kan kneble sine innbyggere på denne måten. Er det noe vi kan gjøre? Mitt forslag er at vi sender en mail til den kinesiske ambassaden i Norge der vi protesterer på det som har skjedd. Det er et lite bidrag, men det er i alle fall en måte å gi Yang Tianshui vår støtte. Jeg laget et utkast, men om noen vil rette på innholdet, eller lage sitt eget, så er det fritt frem. Det viktigste er at vi gjør noe.

Mitt forslag til mail til ambassadøren:

To Ambassador Mrs. Chen Naiqing, Peoples Republic of China

Norwegian webloggers are protesting against the sentence on Yang Tianshui to 12 years in jail for subversion on May 16th.

It is not possible for us to understand and accept your verdict based on his “crime” was to post essays on the internet supporting a movement by exiles to hold free elections. He was freely expressing his opinion and posed no threat to state security. We argue that his actions were entirely within the Constitution.

We are concerned about the fact that Peoples republic of is not supporting the freedom of expression, but withholds sensorship on the internet.

We urge you to bring our protest forward to your government.

Mailadressen til ambassaden er: counsellor@chinese-embassy.no

Jeg håper alle bloggere sender oppfordringen videre, slik at vi kan få en del reaksjoner mot dette overgrepet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har hatt noen lange ”diskusjoner” med meg selv i påsken. Konklusjonen er klar. Jeg forsvinner fra VGB. Dette er min siste bloggpost her. Handlingen er veloverveid og ikke resultatet av en impuls.

Jeg har hatt en utrolig morsom og fin tid siden jeg etablerte bloggen her 6. november i fjor, så jeg vil gjerne si farvel til dere på en ordentlig måte, med en begrunnelse for hvorfor.

Det er ingen sinna eller bitter blogger som takker for seg, bare litt trist. Jeg flytter bloggen min over i et forum som jeg tror passer meg og bloggingen min bedre og der jeg har 100% innflytelse på det som står der.

Det kommer til å bli vanskelig. Jeg har hatt mine ”moments of fame” her. Når man har seriøse hensikter med bloggen sin, så ville det være direkte løgn å si at det ikke betyr noe når man finner bloggen på forsiden av VGnett, omtalt på Lesernes VG, eller som en del av det papirbaserte helgemagasinet. Jeg er da løve for pokker og vi elsker all oppmerksomheten vi kan få. Ulempen er at det genererer mange kommentarer som kanskje skal besvares.

Grunnene til min beslutning er flere og det er ikke èn enkelt situasjon eller årsak, men summen av dem:

Moderatorfunksjonen:
Det er vel ikke helt ukjent at jeg har tatt opp flere sider ved moderatorfunksjonen som jeg ikke liker. Det prinsipielle i at det i det hele tatt er en moderatorfunksjon, er kanskje det viktigste, men jeg legger heller ikke skjul på at jeg er uenig i en del av utøvelsen.

Det betyr ganske enkelt at vi er en del av det redaksjonelle i avisen VG. Hvis ikke ville det kun ha vært en webhosting-funksjon, som f. eks. Dagbladet har og da ville moderatorfunksjonen pr definisjon vært unødvendig. Og som påpekt et annet sted: Jeg vil ikke bli tatt til inntekt for VGs redaksjonelle syn.

Jeg misliker sterkt at noen titter meg over skulderen når jeg skriver. Jeg legger an på en seriøs og saksorintertert innstilling enten det gjelder blogg eller kommentarer. Jeg synes heller ikke at andre på VGB trenger barnepike. Feilsteg kan rettes på andre måter. Jeg vet at flere bloggere holder seg borte fra VGB av samme grunn.

VGBs funksjon
Med den utviklingen som VGB har hatt, er det vanskelig å holde oversikt. Jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere å finne frem til de bloggene jeg ønsker å følge med på. Favoritter er ikke svaret på det.

Det burde finnes et kategorisystem som det finnes på andre bloggforum. Et eksempel på kategorisering som fungerer godt andre steder:

Religion / livssyn- Blogging – Humor – Bilder / foto – Dyr og natur -Reise / fritid – Dagbok / personlig -Hobby – Mat og drikke – Data / Internett – Kultur – Sport-Vitenskap-Økonomi – Politikk og samfunn – Nyheter -Uten kategori

I dag druknes alt i samme suppa og med økende aktivitet reduseres oversikten.

Noe som for så vidt ikke har hatt betydning for avgjørelsen, men som forteller meg litt om hvor stor eller liten betydning vi egentlig har, er at Lesernes VG har vært uredigert i hele påsken. Det illustrerer at vi ikke blir tatt så alvorlig som man later som. VG nett er oppdatert, så det burde ikke tatt så mye ressurser å  redigere VGB i påsken. Til sammenligning har henvisningen til blogger på Dagbladet.no vært oppdatert hele tiden.

Trafikken vi genererer er viktig, men jeg er litt usikker på om selve bloggen er like viktig. Jeg har tidligere stilt spørsmål om vi bare er ”kakepynt” for avisen og det tror jeg er nær nok.

Hykleri:
Jeg har ved flere anledninger ikke lagt skjul på at jeg ikke er så veldig imponert over VG. Jeg synes de alt for ofte er omtrentlige og journalistenes kunnskapsnivå er ikke alltid like imponerende. Nyheter er det langt mellom. Stor andel av stoffet er kjendisrelaltert i en eller annen form, og det er totalt uinteressant for meg.

Det er lenge siden jeg kjøpte avisen regelmessig. Jeg synes rett og slett at det er blitt en dårlig avis, målt med de mål jeg setter for en god avis. Derfor synes jeg det er aldri så lite hyklerisk å benytte meg av tjenestene deres, spesielt siden VGB er en del av det redaksjonelle innholdet.

Tid:
Jeg bruker til tider litt for mye tid blogging. Det henger sammen med at det er mye interessant på VGB og ikke alltid like enkelt å holde seg borte, enten det gjelder en blogg eller kommentarer.  Jeg vil derfor konsentrere meg om å poste færre blogger. Det henger sammen med at jeg bruker tid på research og kildeanvisninger på de fleste av bloggene mine. Dette for at det jeg skriver skal være kontrollerbart og etterettlig.

Dett var dett.

Da vet dere litt om bakgrunnen for at jeg forlater VGB. Jeg kommer til å savne dere. Det vet jeg.

Helt borte blir jeg nok ikke, for det kommer nok til å bli noen kommentarer hos noen av dere en gang i blant.

Egen blogg blir imidlertid borte. Jeg skal rydde opp etter meg og skal prøve å samle alle poster og kommentarer i bokform før jeg trykker på ”slett”.  En bok kun som en gimmick til venner og kjente.

Jeg slutter som sagt ikke med blogging, bare flytter på meg og kommer til å finnes her:

 http://voxpopulinor.blogspot.com/

Jeg vil sette stor pris på om dere kommer innom og gir deres kritiske synspunkt her. Jeg har så vidt startet med å poste her.

For at ingen av dere skal tro at jeg overdriver min betydning, så skal jeg dele med dere en histore som jeg har lært noe av. Min gamle sjef Svein Ribe-Anderssen  lærte meg en gang betydningen av uunnværlighet.

”Skal du finne ut hvor uunnværlig du er, så skal du stikke hånden ned i en bøtte med vann. Så kan du hvor stort hulrom du etterlater deg når du trekker opp armen. Akkurat så uunnværlig er du!” 

Det har jeg alltid hatt med meg som ballast når selvhøytideligheten har vært i ferd med å tippe i feil retning. 

Takk for meg og ha det godt alle sammen!  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I VGs hermetikkavis på påskeaften hadde jeg den tvilsomme fornøyelse å lese intervjuet med en av Kolonimajor Odd Reitans arvinger. Den unge lovende Ole Robert Reitan beskrev det som et sinnsykt handickap å arve "halve kolonialriket".

Ole Robert, du bærer sinnsykdommen med verdighet og ditt handikap er så vidt synlig.

Men det finnes jo en enkel løsning mot denne tilstanden. Kvitt deg med alt. Gi det bort til et godt formål og start fra scratch.

Da vil du se om du duger på egenhånd eller om det er pappas penger som teller. Det burde ikke være så vanskelig, siden alternativet er så strevsomt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lyrikkhjørnets diktatoriske redaktør har aldri lagt skjul på sin begeistring for Jan Magnus Bruheim. I dag presenterer vi diktet Um å bera, som handler om å ha noen å dele gleder med andre:

UM Å BERA

Skapte er vi te bera,
og lette børene for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen. -

Men våre eigne bører
skal vi bera åleine.

Stor og
verdfull er sorgi
som ikkje kan delast av andre.
Men fatigsleg, liti og arm er den glede
som du vil ha åleine:

Hjelpeslaus er den
som ikkje har nokon å hjelpe,
og vera god mot.

Lik tre utan sevjestraum
turkast han inn – - .

Den mannen bær tyngste børi
som ingen ting har å bera.

Mer om Jan Magnus Bruheim

Forrige dikt i Lyrikkhjørnet, Andrè Bjerke

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Takk til dere som trofast har fulgt Jan Erik Verner på hans ferd. Det er på plass med en liten unnskyldning til dere. En unnskyldning fordi tidsskjemaet ikke har gitt meg anledning til en språkvask av fortellingen, den skjemmes nok av litt dårlig språk her og der, samt noen trykkfeil. Det er stuntpoetens lodd å leve med. Til de som ikke har fått med seg del 3, er den lagt ut her:

http://www.vgb.no/2176/perma/51576/

Hele fortellingen er nå samlet i en del og du finner den på linken under.

http://www.vgb.no/2176/perma/51236/

Takk for at du gadd å lese stuntkrimmen og fortsatt god påske!

—————————————————-

Jan Erik Verner våknet brått og brutalt. Laban hadde plassert en våt og kald tunge i fjeset hans. Jan Erik hadde sovet tungt, men Laban ville ikke gå glipp av sin faste morgentur. Mens de ruslet nedover Tveterveien og Laban markerte revir for hver 10. meter, tumlet en masse tanker rundt i Jan Eriks hode.

Nå var dagen kommet. Dagen som skulle gjøre ham til raner. Hva om Eva, venner og kolleger hadde ant noe om dette? For en fornedrelse.  Tenke seg til. Han, den vellykkede forretningsmannen med et vakkert hjem, vakker kone, nydelig barn, flusst med penger. Jo, fasaden var det ikke noe i veien med.

Om ikke det helvetes draget om spenningen som pokerspillet utløste, hadde vært der. I et øyeblikk foraktet han seg selv. Han hadde sviktet alle. Det som gjorde ham aller mest forbannet på seg selv, var sviket mot Veronica, det aller viktigste i livet hans. Hvordan kunne han?

Han hadde flere ganger tenkt på en annen utvei. Han hadde en relativt romslig livsforsikringspolise. Om han arrangerte en trafikkulykke og kolliderte med et vogntog, så ville familien være sikret økonomisk. Både hans personlige livsforsikring og nøkkelmannsforsikringen han hadde på jobben, beløp seg til 12 millioner.

Men Jan Erik Verner var feig. Han orket ikke tanken. Han var for glad i livet selv om han nå hadde malt seg inne i en krok.

Vel hjemme laget han frokost til hele familien. Eva var like strålende flott som alltid og det gjorde ham godt å kjenne den varme kroppen inntil seg da han fikk det sedvanlige morgenkysset. Veronica var litt mer morgengretten, men det lot ikke Jan Erik seg merke med. I hans øyne var hun perfekt uansett.

-Jan Erik, hører du ikke etter?  Eva var litt spiss i tonen og fikk ham tilbake i denne verden igjen. – Jeg forsøkte å si deg noe, men du virker litt bortreist.  – Unnskyld Eva, jeg tenkte på noe på jobben som jeg hadde glemt. – Hva sa du?   -Jeg spurte om ikke vi tre kunne gå på kino i kveld. Veronica har så lyst til å se Istid 2, gjentok Eva, og nå fikk Jan Erik det med seg.   - Sorry, men i kveld må jeg ut med Giorgio Vanzetta fra den italienske leverandøren vår.  Kan vi ikke gjøre det en annen dag?  - Nei, da blir det så lenge å vente for Veronica, jeg ringer Lisen og hører om hun vil være med.

Det passet Jan Erik bra. Lisen, som var Evas beste venninne, bodde på Majorstuen må vite, ikke Majorstua som de fleste andre. De hadde kjøpt en lekker takleilighet helt inn til Frognerparken, lekkert og dyrt. Da ville de sikkert dra på Colloseum og være ute av Jan Eriks operasjonsradius i kveld.

Dagen sneglet seg av sted. Han måtte anstrenge seg for å gjøre selv de enkleste oppgavene på jobben.  Hodet hans var definitivt et annet sted. Han gjennomgikk alle detaljer gang på gang på gang. Dette måtte bare fungere.

Han hadde på ett punkt i planleggingen bestemt seg for å ha med våpen. Ikke for å bruke det, men trusselen ville virke mer troverdig dersom han kunne true vekterne.

Våpenet måtte være ekte, han ville ikke risikere å stå overfor en vekter med våpenkunnskap over snittet og bli ledd ut fordi han hadde kjøpt pistol på Edwins.

Å skaffe seg våpen er ikke vanskelig. Han hadde tidligere hørt at Plata var et sted der dette kunne fikses raskt.  En sen kveldsstund dro han ned og etter tre kvarter og 3000 kr. fattigere var han eier av en Beretta 22 LR og to magasiner med patroner i. 

Han likte faktisk å holde i våpenet. Det var perfekt balansert. Tyngden i hånden føltes godt. Jo, det var et smart trekk

Han hadde bestemt seg for å bli på jobben til han skulle dra til storsenteret. Bedre å sitte der enn hjemme.  Han kikket ofte på klokken som for å forvisse seg om at den ikke var stoppet. En Tag-Heuer stoppet ikke uten videre.

Klokken var 1915 og han gjorde seg klar. Tok på den tynne, mørke kjeledressen, fant frem ryggsekken med balaklavahetta også kalt Henlandsf…., unnskyld Finnlandshette, hanskene og pistolen. Han la boksen med pepperspray i høyre sidelomme på kjeledressen og batongen i den venstre.  Pistolen ladet han med ett magasin og sikret den. Den fikk også plass i venstre sidelomme.

Han kjørte bilen opp på takterrassen. Klokken var nå 1955. Det var kun en håndfull biler igjen og han regnet med at de fleste ville være borte om få minutter, når Storsenteret stengte. Det var selvsagt en risiko for at noen ville komme under ranet, men det var en kalkulert risiko. Han regnet med at synet av en ladd pistol ville skremme dem. ·

Han parkerte sin egen bil så nær nedkjøring fra taket som mulig. Ingen ting måtte hindre flukten. Selve fluktruten var nøye planlagt og var programmert inn i bilens GPS-system.

Det var et relativt intrikat kjøremønster rundt om på lokale veier i Bærum, nok til å unngå politiets sperringer og bringe ham trygt hjem.  Ved å legge inn ruten på GPS-systemet, kunne han mer eller mindre kjøre uten å tenke underveis.

Han hadde kjørt ruten 3 ganger allerede, så han visste at alle veier var kjørbare. Ikke noe gravearbeide eller annet tull.

Han la seg ned i bilens baksete. De mørke siderutene hindret innsyn i bilen og gjorde at forbipasserende ikke ville se ham. Klokken var 2010.  Om to minutter skulle bilen fra Verditransport være her. 

En pipetone fra mobilen gjorde at han nesten fikk hjertestans. Faen, han hadde glemt å slå den av. Pipetonen varslet innkommet SMS, men den kunne han ikke lese nå. Han slo av telefonen og pustet lettet ut.

Nøyaktig 2 minutter senere hørte han en kraftig brumming, karakteristisk for en amerikansk bil med stor motor. Han kikket forsiktig ut og konstaterte at, jo det var bilen han ventet på.

Den parkerte 10 m. unna. Vekterne hoppet ut og den ene bar på en solid koffert. Han kunne ikke at det var flere vektere. Alt gikk etter planen.

De minuttene han nå måtte vente, var som timer. Han kikket på klokken i ett sett. Nå var den 2024. Ett minutt igjen. ·
Presis 2025 gikk døren til trappehuset opp og vekterne kom ut på taket. ·

Jan Erik trakk på seg finlandshetta, tok opp pistolen og åpnet forsiktig døren. 

Da vekterne var på høyde med hans bil, spratt han ut.  – Dont move. Give me the money.

Han ropte det ut og hørte selv at det var høyere enn nødvendig. Vekterne bråstoppet og kikket rett i munningen på Berettaen.

Så skjedde alt i et rasende tempo, selv om det fortonet seg som slow motion for Jan Erik Verner.

Vekterne som gikk ved siden av han med pengekofferten reagerte spontant og kastet seg mot Verner.  Han på sin side ble overrasket over det plutselige utfallet og i forbauselsen over å bli angrepet, trykket han avtrekkeren på pistolen til et punkt of no return. ·

Det kraftige smellet og rykket i armen overrasket ham. Vekteren stoppet med et fårete uttrykk og tok seg til låret.

Kula hadde gått inn i den mest kjøttfulle delen av låret og nå pumpet mørkerødt blod utover uniformsbuksa. – Fy, faen, jeg er blitt skutt, jeg dør, hjelp meg, ropte han, mens han sank sammen. ·

Den andre vekteren reagerte nok mer på instinkt enn fornuft. Han kastet seg mot Verner. Før Verner fikk tak i peppersprayen for å nøytralisere ham, så hadde han klart å rive av ham hetta.

De sto og så på hverandre i noe som fortonte seg som en evighet, men som bare var ett sekund. Så hevet han pistolen.

Han hadde ikke noe valg. Han måtte uskadeliggjøre den andre vekteren også. Han var desperat. Mellom ham og vekteren befant det seg over 500 000 knitrende kroner. Han måtte ha dem, bare måtte….

Da skjedde det som Verner hadde oversett i planleggingen.

Døren til takutgangen gikk opp. To kvinner og en liten jente kom ut. De hadde vært på Sandvika kino og sett på Istid 2. Som vanlig parkerte de på taket av Storsenteret. Det var en avtale mellom kinoen og senteret til felles glede og nytte.

Jan Erik Verner hørte en stemme han kjente så alt for godt. 

– Mamma, mamma, se der er pappa.

I det fjerne kunne han høre en sirenenes høyfrekvente monotone sang. Jan Erik Verner sank ned på knærne. Det var dette som ikke skulle kunne skje.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Andrè Bjerke har en stor plass i mitt lyrikkhjerte. Etter min oppfatning et av de vakreste diktene han har skrevet er fra diktsamlingen Slik frøet bærer skissen til et tre  og utkom i 1954. Diktet har tittelen:

ALDRI

Og det blir gitt oss øyeblikk av nåde
da vi får se, og da vi selv blir sett.
Men aldri vil du fullt og helt forså det
at du og den du elsker, er blitt ett.

Og som en nova, tent på nattehvelvet,
Er dette lys som lever mellom to.
Men aldri vil du tvile på at selve
din evighet består i denne bro.

Så lukker mørket seg. Og du kan vente
et liv på det som aldri siden skjer.
Men aldri vil du fatte hva som hendte,
når to som elsket, ikke elsker

Mer om Andrè Bjerke

Gårsdagens Lyrikkhjørnet

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det blir 4 deler. Jeg håper å ha 4. og siste del ferdig til i morgen. Hvis du ikke har fått med deg de andre delene finner du de her:

Del 2: http://www.vgb.no/2176/perma/51444/

__________________________________________

Han hadde ingen tid å miste, de nye tidsskjemaene for transporten var gyldig fra og med om 10 dager fra i dag.  Verner hadde planlagt å slå til på dag 2 i perioden, onsdag 19. april. Nå måtte detaljene på plass.

Han satte seg ned på hjemmekontoret og begynte planleggingen. Han trengte en del utstyr, og brukte nettet til å skaffe meste av det han trengte. Da slapp han å bli gjenkjent av en eller våken butikkbetjening, om den type betjening fantes da.

Han logget inn på www.outdoorgear.co.uk, og bestilte finlandshette og goretex-hansker. På surveillance.com, bestilte han pepperspray og en liten teleskopisk batong som hadde stor slagkraft. Alt ble betalt med ett av Evas kredittkort, for da ville det ta litt lenger tid før de sporet det til ham, siden etternavnet ikke var det samme. Han bestilte expressleveranse med DHL, slik at leveringen ville skje senest etter 48 timer, til kontoradressen.

Så begynte detaljarbeidet. Det var noe Jan Erik likte. Han var et petimeter på alle andre områder enn økonomi. Pulten på jobben var strøken. Ikke ett ark lå feil, alt hadde tellekanter. Han gikk gjennom kjørelistene som var vedlagt mailen og så at onsdag 19. ville bilen ankomme taket på storsenteret kl. 2012 og etter planen returnere kl. 2025. Turen til tellesentralen på Økern etterpå ville ta 20 min.

Men så langt ville ikke pengene komme, om Jan Erik Verner fikk bestemme.
Han måtte gjøre noe rekognosering på stedet. Det burde ikke by på problemer.

På andre siden av veien, lå ”Ørneredet” en heller lite velformet klynge med leiligheter, spredt utover Kjørbokollen. Halvpartene av leilighetene var ennå en byggeplass og det burde være mulighet for å komme seg inn på området for å spane. Han ville se på det allerede neste dag. Da kunne han også gjøre timingen.

 Han konsentrerte fullt og helt om det han holdt på og hørte ikke at Eva var kommet inn. Han skvatt litt da han hørte den myke stemmen hennes.  – Kommer du og legger deg, elskling, klokken er halv tolv.  Han snudde seg og likte det han så.

Eva var en flott kvinne i sin beste alder. 34 år og med en kropp som en gudinne. Invitasjonen var åpenbar hennes lette påkledning levnet ikke tvil om at hun var rede til å hensette ham i en salighet som var av en annen verden. 

Han kjente sevjen stige. Lysten var der, men munnen sa nei. – Eva, jeg må gjøre ferdig dette tilbudet, det skal leveres til Statens Forvaltningstjeneste i morgen og er viktig for firmaet og vår økonomi. – OK, var hennes litt for korte, snurte svar, men ikke bli sittende oppe for lenge. Natta, elskling.

Deler av kroppen la seg til rette i hvilestilling igjen, men Jan Erik ble sittende og tenke litt på Eva og forholdet deres. Eva var noe av det beste som hadde skjedd livet hans. De villeste ungkarsdagene måtte ta slutt, ellers ville leveren streiket en vakker dag.

Eva hadde også født ham Veronica. Det flotteste og mest perfekte barn han noen gang hadde sett, selvsagt. Han forgudet jentungen og til tider utnyttet hun en svak pappa, men aldri på en måte som ble lagt merke til av andre. ·

Eva hadde mange gode egenskaper, hun var en flott kvinne, krevende i sengen, men det var til felles glede, så langt. Skulle han kritisere noe, måtte det bli pengebruken. Det ble mye shopping.  Kredittkortregningene fra Charisma i Bogstadveien kunne få den mest solariebrune til å blekne.

De hadde venner med dyre vaner. En helg rundt i Europa kom sjelden under 50 000. Og det ble turer mer enn en helg i året.  Ferieturer til Mauritius til 150 000 blunket hun ikke av. Vennene gjorde, så da måtte de henge på.  Det slet veldig på familieøkonomien.

Han husket en morsom kredittkorthistorie han hadde fortalt henne, men hun hadde ikke dratt på smilebåndet en gang, selv om han  lo godt av den selv:

- Det var en mann som ringte kredittkortselskapet og fortalt at kona hadde mistet kredittkortet. Når skjedde dette, spurte mannen fra Eurocard. Tja, ca. 6 måneder siden, svarte mannen. Så lenge, hvorfor har du ikke meldt det før? Nei, svarte mannen, grunnen til det var at tyven brukte mindre penger enn min kone….

Vel vel, nok morsomheter. Han så på klokken 0130 allerede. Han ryddet skrivebordet og låste notatene ned i skrivebordsskuffen. Først nå kjente han at han var trett. Det ville ikke ta lang tid før søvnen som.

Neste kveld ringte han Eva og sa at han kom litt senere hjem, han måtte få gjort ferdig underlag til fakturering, hun trengte ikke vente med mat. På vei til Sandvika stoppet han på Texburger på Maritim.

Det var faktisk flere år siden sist, men burgerne var like gode som han husket dem. Ikke akkurat Grete Roede-mat, men han hadde holdt kroppen i god trim. Han klappet seg lett på den flate magen, bare for å oppdage at han hadde fått noen skikkelige dressingflekker. Det irriterte den ellers plettfrie Jan Erik Verner.

Han parkerte på parkeringsplassen til Inforama. Olav Thon var i gang med å bygge ut landets største senter. Han skulle bygge senter på p-plassen og forbinde Inforama og storsenteret med en innendørs handlegate. Derfor var det sølete over alt, men han fant til slutt en ok parkeringsplass.

Han gikk rolig gangveien opp til Kjørbokollen. Han tok til venstre opp mot leilighetskomplekset. Det var en åpen port i det provisoriske gjerdet som entreprenøren hadde satt opp, men det var ingen aktivitet på anlegget som han kunne se. I 4.etasje kom han seg inn i en leilighet som foreløpig bare var betong.

Herfra hadde han flott utsikt til taket på Sandvika Storsenter. Han kikket på klokken. Tag-Heuer som var en gave fra Eva, litt i dyreste laget for ham, men den var presis. Nå viste den 1955. Det var 5 minutter til senteret stengte.

Han visste ikke når Verditransport ville dukke opp, fordi tidstabellen han hadde fått, først gjaldt neste uke. På taket stod det 5-6 biler, han antok at det kanskje var noen kunder som var litt sent ute. De ansatte hadde egen parkering på kjellernivå og betalte nok ikke for å stå på taket.

Det han ville gjøre nå, var å ta tiden på vekterne. Hvor langt tid brukte de fra bilen til trappehuset. Hvor lang tid var de borte. Hvor lang tid brukte de å kjøre frem til bommen. Alt dette ville Jan Erik vite for å kunne slå til på riktig tidspunkt.

Kl. 2010 kom bilen opp bakken til takparkeringen. Bilen så ut til å være spesialbygd og hadde sannsynligvis panserstål. Etter en rekke ran av pengetransportbiler de senere år, hadde nok forsikringsselskapene stilt tøffere krav.

Det satt to vektere synlig i forsetene. Hvorvidt det fantes flere om bord var ikke mulig for Jan Erik å fastslå. Det han så var at vekterne hadde trådløs kommunikasjon. Det var sannsynlig at det både var mot sentralen og internt mellom de to.

Han begynte tidtagningen. Fra de ankom taket til de var parkert. Hvor lang tid de brukte til trappehuset. Begge vekterne gikk inn mot trappen. Den ene bar en stålkoffert som så tung ut før den var fylt opp. Han lot stoppeklokken gå.

Nøyaktig 15 min. senere var de synlige i trappehuset. De brukte 32 sekunder fra trappehuset til bilen.  Det gikk ytterligere 25 sekunder før bilen var i bevegelse ned bakken mot hovedveien. Han måtte slå til mens vekterne var på vei fra trappehuset til bilen. Han hadde altså ca. 30 sekunder til disposisjon. ·

Det var lite. Kanskje i minste laget. Tanken på¨boret i kneet gjorde at han innså at det måtte holde. Dette var hans eneste sjanse. Ett angrep på bilen ville være nytteløst. Politiet ville bli varslet før han fikk tak i pengene og med Asker og Bærum Politistasjon bare 500 m unna kunne han ikke ta sjansen.

Problemet til Jan Erik Verner var at han hadde oversett en detalj. En meget viktig detalj. Det skulle koste ham dyrt.

——To be continued.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her følger del 2 av min lille påskekrim.  Gikk du glipp av del 1, så finner du den her: http://www.vgb.no/2176/perma/51236/

————————————————————————–

Det var overskriften som fanget oppmerksomheten.  ”Nye rutiner for henting av dagsomsetning hos Werner-gruppens butikker på Sandvika Storsenter”.  Avsender var Verditransport AS.  –

Hvordan i helvete havnet mailen hos meg, var Jan Eriks første tanke. Det var jo opplagt at den ikke var ment for hans øyne.  Han hadde ingen tilknytning verken til Verditransport eller Werner-gruppen.  Da skjønte han sammenhengen.  Han hadde opprettet et domene med www.verner.com og brukte mailadressen: jan.erik@verner .com. 

Vedkommende som hadde tabbet seg ut hos Verditransport måtte ha skrevet feil.  Den skulle selvsagt  vært sendt til en med samme fornavn hos Werner.com.  Det var opplagt slik det hadde skjedd. Mailen skulle vært hos den gigantiske kjeden Werner-gruppen. Som hadde hatt sin spede start i et lite trangt butikklokale på Grünerløkka, etablert av forrige generasjon Frank Werner og nå drevet av to av sønnene hans.

Jan Erik Verner pustet tungt. Han skrev ut mailen og slettet den umiddelbart på PCen.  Så leste han innholdet:

Memo

Så følgte en masse GPP som ikke interesserte Jan Erik.

Jan Erik Verner pustet tungt. Var dette muligheten han hadde drømt om? Lå løsningene på hans økonomiske problemer, på pulten rett foran ham?  Han klarte ikke å tenke klart, han måtte en tur ut.  Han ropte på Laban, familiens labrador. Han kom løpende på labradorers vis, overstrømmende med utsikter til en tur. Han elsket å gå tur sammen sin herre og mester.

Verner åpnet døren på sin nye BMW 530 i Touring etter å ha plassert Laban i  lasterommet. Han nøt lukten av det gule, feilfrie skinnet i setene. Det gled et smil over ansiktet da han hørte at alle 6 sylindrene fikk livgivende energi. Den malenede lyden av 258 samstemte hester var bedre enn hvilken som helst lyd fra det gedigne stereoanlegget. Toppmodellen til Blaupunkt med 12 JBL-høyttalere strategisk plassert for å gi en optimal lydopplevelse. 

Jan Erik Verner elsket den perfekte kjøreopplevelsen. Han var en kvalitetsjunkie i alle henseender og det kostet ham dyrt.  Eva hadde også en ganske ny BMW, hun hadde ønsket seg  en 118i og Jan Erik hadde punget ut. Dvs. han registrerte den på firmaet, til økonomisjefens sterke protester, men denne gangen hadde Jan Erik slått i bordet.  Eva fikk bilen hun ønsket og han hadde fått sin belønning.

BMWen duvet sakte nedover Tveterveien før han svingte til venstre i Kirkeveien. Han måtte passe på i rundkjøringen ved Bærumsveien da en eldre mann i en Toyota Corolla ikke var helt oppdatert på rundkjøringens mystikk.  Han kjørte defensivt og trivdes med å vite at han hadde krefter nok til å kjøre fra det meste. Han trengte ikke bruke dem, vissheten var nok.

Han parkerte på Kadett-tangen og gikk over broa til Kalvøya. Under broa passerte en roer. En av de første som benyttet sjansen etter at isen hadde sluppet taket.  Han rodde med lange seige tak og den smekre båten skjøt fart.

Han likte de regelmessige spaserturene på Kalvøya. Snøen hadde sluppet taket og de første hestehovene hadde kommet opp i solhellingene.  En and lettet da Laban støkket den opp. Skomaker Kristiansen voktet Kalvøya som om det var hans kjæreste eie, noe det nok også var. Løshunder og engangsgriller var bannlyst og nåde den som ikke fulgte Kristiansens ordre.

Verner kunne ikke  slippe tanken på mailen. Den dukket opp igjen gang på gang og han klarte ikke  å konsentrere seg om noe annet.  Han var kommet forbi badestranden og var på øyas høyeste punkt. Det var blitt skumt og rett frem kunne hans se det opplyste skiltet som fortalte at her lå Sandvika Storsenter. Han hadde bestemt seg.

På veien hjem tok de første planene form. Han tenkte gjennom utstyr han måtte skaffe, hvilke forberedelser som skulle gjøres. Han hadde under 14 dager på å gjennomføre.

 Alternativet turde han nesten ikke tenke på.  Han så drillen med boret plassert foran kneet. Han kunne føle smerten, kunne høre sine egne skrik, kjenne bein bli splintret, kjenne den kvalme, søte blodlukten. Hvor lang tid ville det gå før han besvimte?  Nei, han måtte ikke tenke slik, men det var vanskelig å

To be contiued………..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Herman Wildenvey også kjent som  Herman Portås er dagens dikter og har en tankefull tekst om å være i andre tanker.

I tanker

I haven vandrer en prestemann.
Han tenker alvorlig på Gud.
Da lister lett over gangens sand
en søt liten sommerens brud.

Og presten slår øynene opp og ser
at piken er såre skjønn.
”Barn, ” si`r presten, ”se presten ber,
og du forstyrrer hans bønn.”

”Jeg var på vei til min elskede, jeg”
si`r piken med senkte blikke.
”Jeg tenkte på ham og jeg så deg ikke.
Og da er det underlig rart av deg
som tenkte på Gud,  -  at du så meg ”

Mer om Herman Wildenvey

Gårsdagens Lyrikkhjørnet

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En grå og trist skjærtorsdag inspirerte til en debut med en liten krimfortelling. Den er delt opp i flere deler, så du kan jo følge med videre i påsken om du finner det interessant.  Etter at fortellingen nå er ferdig, har jeg lagt inn hele fortellingen her.

Det perfekte ranet

Det startet med en feilsendt mail.  Nei, egentlig startet det 14 dager før. Jan Erik Verner hadde et problem. En stort problem. Det verste var at han ikke visste hvordan han skulle løse det. For en utenforstående var det ikke mulig å se at noe var galt. Verner var prototypen på den vellykkede bæring. Hans firma innen datatilbehør gikk tilsynelatende strålende. Sammen med samboer Eva og deres 8-årige datter Veronica bodde de i en flott villa i det riktige strøket på Haslum. De hadde de riktige naboene, de riktige bilene og de riktige vennene.

Jan Erik bar imidlertid på en hemmelighet. En som han ikke hadde delt med Eva. Han skyldte feil personer 500 000 kr og nå var kassen tom. Økonomisjefen hadde begynt å mase på bilag på de stadig økende uttakene og ville ikke lenger kontrasignere.

Jan Eriks hemmelighet het spillegalskap. Det begynte så forsiktig på noen enarmede banditter, men så hadde han fått sansen for poker. Ikke nettpoker, men pokerlag i Oslo.

Dette var ikke lugubre lokaler i en bakgård på Tøyen. Nei da, verste Bestkant. En elegant leilighet i Odinsgt på Frogner var stedet han frekventerte. Elegant interiør, flotte dealere i elegante antrekk. Fra baren kunne man bestille bare det aller upperste. Alt var stilig og dette var omgivelser som passet Jan Eriks ego. Her var han konge. Men nå måtte han abdisere. De siste ukene hadde han tapt betydelige beløp. En rå vietnameser hadde sopt inn flere kvelder på rad. Jan Erik visste han måtte slutte, men han klarte ikke. Han måtte vinne tilbake.

Han var desperat, men visste at en av gjestene kunne hjelpe. En litt mystisk, slank høy mann, alltid kledd i Armani og med skreddersydde Lords-sko, hadde de rette kontaktene.

Slik kom Jan Erik i kontakt med Angel Riders, en av byens mest beryktede motorsykkelgjenger. Ikke direkte, men via Leif Mikkelsen som var den mystiske mannens navn. Leif ordnet et kortsiktig lån til 15 % månedlig rente. Lånet skulle betales tilbake om 14 dager.  Jan Erik hadde ikke noe valg. Alt han hadde var belånt til pipa og fra firmaet fikk han ikke ut mer pga den kjipe økonomisjefen. Han måtte for guds skyld ikke røpe noe for Eva.

 –Du må bare være klar over at disse gutta ikke gir deg noen ekstra kreditt-dager. Betaler du ikke ved forfall vil du få merke det, var Leifs trøstende ord da han fikk posen med pengene.  Jan Erik visste hva det innebar. Han hadde hørt om 12 mm trebor som gjorde underverker i et hvert kne. Fellestrekket ved de som ikke kunne gjøre opp var at de ikke kunne bøye venstre fot. Jan Erik grøsset ved tanken.  Han hadde tapt igjen. 25 000 denne gangen og hadde bare 100 000 igjen av de lånte pengene.

Han satt foran PC og svarte på noen mailer som han ikke hadde rukket tidligere på dagen. Det var da mailen dukket opp. Mailen som skulle forandre livet hans.

Det var overskriften som fanget oppmerksomheten.  ”Nye rutiner for henting av dagsomsetning hos Werner-gruppens butikker på Sandvika Storsenter”.  Avsender var Verditransport AS.  –

Hvordan i helvete havnet mailen hos meg, var Jan Eriks første tanke. Det var jo opplagt at den ikke var ment for hans øyne.  Han hadde ingen tilknytning verken til Verditransport eller Werner-gruppen.  Da skjønte han sammenhengen.  Han hadde opprettet et domene med www.verner.com og brukte mailadressen: jan.erik@verner .com. 

Vedkommende som hadde tabbet seg ut hos Verditransport måtte ha skrevet feil.  Den skulle selvsagt vært sendt til en med samme fornavn hos Werner.com.

Jan Erik Verner pustet tungt. Han skrev ut mailen og slettet den umiddelbart på PC-en.  Så leste han innholdet:

Memo

Så følgte en masse GPP som ikke interesserte Jan Erik.

Jan Erik Verner pustet tungt. Var dette muligheten han hadde drømt om? Lå løsningene på hans økonomiske problemer, på pulten rett foran ham?  Han klarte ikke å tenke klart, han måtte en tur ut.  Han ropte på Laban, familiens labrador. Han kom løpende på labradorens vis, overstrømmende med utsikter til en tur. Han elsket å gå tur sammen sin herre og mester.

Verner åpnet døren på sin nye BMW 530 i Touring etter å ha plassert Laban i lasterommet. Han nøt lukten av det gule, feilfrie skinnet i setene. Det gled et smil over ansiktet da han hørte at alle 6 sylindrene fikk livgivende energi. Den malende lyden av 258 samstemte hester var bedre enn hvilken som helst lyd fra det gedigne stereoanlegget. Toppmodellen til Blaupunkt med 12 JBL-høyttalerene strategisk plassert for å gi en optimal lydopplevelse. ·
Jan Erik Verner elsket den perfekte kjøreopplevelsen. Han var en kvalitetsjunkie i alle henseender og det kostet ham dyrt.  Eva hadde også en ganske ny BMW, hun hadde ønsket seg en 118i og Jan Erik hadde punget ut. Dvs. han registrerte den på firmaet, til økonomisjefens sterke protester, men denne gangen hadde Jan Erik slått i bordet.  Eva fikk bilen hun ønsket og han hadde fått sin belønning.

BMWen duvet sakte nedover Tveterveien før han svingte til venstre i Kirkeveien. Han måtte passe på i rundkjøringen ved Bærumsveien da en eldre mann i en Toyota Corolla ikke var helt oppdatert på rundkjøringens mystikk.  Han kjørte defensivt og trivdes med å vite at han hadde krefter nok til å kjøre fra det meste. Han trengte ikke bruke dem, vissheten var nok.

Han parkerte på Kadett-Tangen og gikk over broa til Kalvøya. Under broa passerte en roer. En av de første som benyttet sjansen etter at isen hadde sluppet taket.  Han rodde med lange seige tak og den smekre båten skjøt fart.

Han likte de regelmessige spaserturene på Kalvøya. Snøen hadde sluppet taket og de første hestehovene hadde kommet opp i solhellingene.  En and lettet da Laban støkket den opp. Skomaker Kristiansen voktet Kalvøya som om det var hans kjæreste eie, noe det nok også var. Løshunder og engangsgriller var bannlyst og nåde den som ikke fulgte Kristiansens ordre.

Verner kunne ikke slippe tanken på mailen. Den dukket opp igjen gang på gang og han klarte ikke å konsentrere seg om noe annet.  Han var kommet forbi badestranden og var på øyas høyeste punkt. Det var blitt skumt og rett frem kunne hans se det opplyste skiltet som fortalte at her lå Sandvika Storsenter. Han hadde bestemt seg.

På veien hjem tok de første planene form. Han tenkte gjennom utstyr han måtte skaffe, hvilke forberedelser som skulle gjøres. Han hadde under 14 dager på å gjennomføre.

 Alternativet turde han nesten ikke tenke på.  Han så drillen med boret plassert foran kneet. Han kunne føle smerten, kunne høre sine egne skrik, kjenne bein bli splintret, kjenne den kvalme, søte blodlukten. Hvor lang tid ville det gå før han besvimte?  Nei, han måtte ikke tenke slik, men det var vanskelig å

Han hadde ingen tid å miste, de nye tidsskjemaene for transporten var gyldig fra og med om 10 dager fra i dag.  Verner hadde planlagt å slå til på dag 2 i perioden, onsdag 19. april. Nå måtte detaljene på plass.

Han satte seg ned på hjemmekontoret og begynte planleggingen. Han trengte en del utstyr, og brukte nettet til å skaffe meste av det han trengte. Da slapp han å bli gjenkjent av en eller våken butikkbetjening, om den type betjening fantes da.

Han logget inn på www.outdoorgear.co.uk, og bestilte finlandshette og goretex-hansker. På surveillance.com, bestilte han pepperspray og en liten teleskopisk batong som hadde stor slagkraft. Alt ble betalt med ett av Evas kredittkort, for da ville det ta litt lenger tid før de sporet det til ham, siden etternavnet ikke var det samme. Han bestilte expressleveranse med DHL, slik at leveringen ville skje senest etter 48 timer, til kontoradressen.

Så begynte detaljarbeidet. Det var noe Jan Erik likte. Han var et petimeter på alle andre områder enn økonomi. Pulten på jobben var strøken. Ikke ett ark lå feil, alt hadde tellekanter. Han gikk gjennom kjørelistene som var vedlagt mailen og så at onsdag 19. ville bilen ankomme taket på storsenteret kl. 2012 og etter planen returnere kl. 2025. Turen til tellesentralen på Økern etterpå ville ta 20 min. Men så langt ville ikke pengene komme, om Jan Erik Verner fikk bestemme.
Han måtte gjøre noe rekognosering på stedet. Det burde ikke by på problemer. På andre siden av veien, lå ”Ørneredet” en heller lite velformet klynge med leiligheter, spredt utover Kjørbokollen. Halvpartene av leilighetene var ennå en byggeplass og det burde være mulighet for å komme seg inn på området for å spane. Han ville se på det allerede neste dag. Da kunne han også gjøre timingen.

Han konsentrerte fullt og helt om det han holdt på og hørte ikke at Eva var kommet inn. Han skvatt litt da han hørte den myke stemmen hennes.  – Kommer du og legger deg, elskling, klokken er halv tolv.  Han snudde seg og likte det han så.

Eva var en flott kvinne i sin beste alder. 34 år og med en kropp som en gudinne. Invitasjonen var åpenbar hennes lette påkledning levnet ikke tvil om at hun var rede til å hensette ham i en salighet som var av en annen verden.  Han kjente sevjen stige. Lysten var der, men munnen sa nei. – Eva, jeg må gjøre ferdig dette tilbudet, det skal leveres til Statens Forvaltningstjeneste i morgen og er viktig for firmaet og vår økonomi. – OK, var hennes litt for korte, snurte svar, men ikke bli sittende opp hele natten, natta.

Deler av kroppen la seg til rette i hvilestilling igjen, men Jan Erik ble sittende og tenke litt på Eva og forholdet deres. Eva var noe av det beste som hadde skjedd livet hans. De villeste ungkarsdagene måtte ta slutt, ellers ville leveren streiket en vakker dag. Eva hadde også født ham Veronica. Det flotteste og mest perfekte barn han noen gang hadde sett, selvsagt. Han forgudet jentungen og til tider utnyttet hun en svak pappa, men aldri på en måte som ble lagt merke til av andre. ·

Eva hadde mange gode egenskaper, hun var en flott kvinne, krevende i sengen, men det var til felles glede, så langt. Skulle han kritisere noe, måtte det bli pengebruken. Det ble mye shopping.  Kredittkortregningene fra Charisma i Bogstadveien kunne få den mest solariebrune til å blekne. De hadde venner med dyre vaner. En helg rundt i Europa kom sjelden under 50 000. Og det ble turer mer enn en helg i året.  Ferieturer til Mauritius til 150 000 blunket hun ikke av. Vennene gjorde, så da måtte de henge på.  Det slet veldig på familieøkonomien.

Han husket en morsom kredittkorthistorie han hadde fortalt henne, men hun hadde ikke dratt på smilebåndet en gang, selv om han selv lo godt av den: – Det var en mann som ringte kredittkortselskapet og fortalt at kona hadde mistet kredittkortet. Når skjedde dette, spurte mannen fra Eurocard. Tja, ca. 6 måneder siden, svarte mannen. Så lenge, hvorfor har du ikke meldt det før? Nei, svarte mannen, grunnen til det var at tyven brukte mindre penger enn min kone….

Vel vel, nok morsomheter. Han så på klokken 0130 allerede. Han ryddet skrivebordet og låste notatene ned i skrivebordsskuffen. Først nå kjente han at han var trett. Det ville ikke ta lang tid før søvnen som.

Neste kveld ringte han Eva og sa at han kom litt senere hjem, han måtte få gjort ferdig underlag til fakturering, hun trengte ikke vente med mat. På vei til Sandvika stoppet han på Texburger på Maritim. Det var faktisk flere år siden sist, men burgerne var like gode som han husket dem. Ikke akkurat Grete Roede-mat, men han hadde holdt kroppen i god trim. Han klappet seg lett på den flate magen, bare for å oppdage at han hadde fått noen skikkelige dressingflekker. Det irriterte den ellers plettfrie Jan Erik Verner.

Han parkerte på parkeringsplassen til Inforama. Olav Thon var i gang med å bygge ut landets største senter. Han skulle bygge senter på p-plassen og forbinde Inforama og storsenteret med en innendørs handlegate. Derfor var det sølete over alt, men han fant til slutt en ok parkeringsplass.

Han gikk rolig gangveien opp til Kjørbokollen. Han tok til venstre opp mot leilighetskomplekset. Det var en åpen port i det provisoriske gjerdet som entreprenøren hadde satt opp, men det var ingen aktivitet på anlegget som han kunne se. I 4.etasje kom han seg inn i en leilighet som foreløpig bare var betong. Herfra hadde han flott utsikt til taket på Sandvika Storsenter. Han kikket på klokken. Tag-Heuer som var en gave fra Eva, litt i dyreste laget for ham, men den var presis. Nå viste den 1955. Det var 5 minutter til senteret stengte. Han visste ikke når Verditransport ville dukke opp, fordi tidstabellen han hadde fått, først gjaldt neste uke. På taket stod det 5-6 biler, han antok at det kanskje var noen kunder som var litt sent ute. De ansatte hadde egen parkering på kjellernivå og betalte nok ikke for å stå på taket.

Det han ville gjøre nå, var å ta tiden på vekterne. Hvor langt tid brukte de fra bilen til trappehuset. Hvor lang tid var de borte. Hvor lang tid brukte de å kjøre frem til bommen. Alt dette ville Jan Erik vite for å kunne slå til på riktig tidspunkt.

Kl. 2010 kom bilen opp bakken til takparkeringen. Bilen så ut til å være spesialbygd og hadde sannsynligvis panserstål. Etter en rekke ran av pengetransportbiler de senere år, hadde nok forsikringsselskapene stilt tøffere krav. Det satt to vektere synlig i forsetene. Hvorvidt det fantes flere om bord var ikke mulig for Jan Erik å fastslå. Det han så var at vekterne hadde trådløs kommunikasjon. Det var sannsynlig at det både var mot sentralen og internt mellom de to.

Han begynte tidtagningen. Fra de ankom taket til de var parkert. Hvor lang tid de brukte til trappehuset. Begge vekterne gikk inn mot trappen. Den ene bar en stålkoffert som så tung ut før den var fylt opp. Han lot stoppeklokken gå.

Nøyaktig 15 min. senere var de synlige i trappehuset. De brukte 32 sekunder fra trappehuset til bilen.  Det gikk ytterligere 25 sekunder før bilen var i bevegelse ned bakken mot hovedveien. Han måtte slå til mens vekterne var på vei fra trappehuset til bilen. Han hadde altså ca. 30 sekunder til disposisjon. ·

Det var lite. Kanskje i minste laget. Tanken på¨boret i kneet gjorde at han innså at det måtte holde. Dette var hans eneste sjanse. Ett angrep på bilen ville være nytteløst. Politiet ville bli varslet før han fikk tak i pengene og med Asker og Bærum Politistasjon bare 500 m unna kunne han ikke ta sjansen. Problemet til Jan Erik Verner var at han hadde oversett en detalj. En meget viktig detalj. Det skulle koste ham dyrt.

Jan Erik Verner våknet brått og brutalt. Laban hadde plassert en våt og kald tunge i fjeset hans. Jan Erik hadde sovet tungt, men Laban ville ikke gå glipp av sin faste morgentur. Mens de ruslet nedover Tveterveien og Laban markerte revir for hver 10. meter, tumlet en masse tanker rundt i Jan Eriks hode.

Nå var dagen kommet. Dagen som skulle gjøre ham til raner. Hva om Eva, venner og kolleger hadde ant noe om dette? For en fornedrelse.  Tenke seg til. Han, den vellykkede forretningsmannen med et vakkert hjem, vakker kone, nydelig barn, flusst med penger. Jo, fasaden var det ikke noe i veien med.

Om ikke det helvetes draget om spenningen som pokerspillet utløste, hadde vært der. I et øyeblikk foraktet han seg selv. Han hadde sviktet alle. Det som gjorde ham aller mest forbannet på seg selv, var sviket mot Veronica, det aller viktigste i livet hans. Hvordan kunne han?

Han hadde flere ganger tenkt på en annen utvei. Han hadde en relativt romslig livsforsikringspolise. Om han arrangerte en trafikkulykke og kolliderte med et vogntog, så ville familien være sikret økonomisk. Både hans personlige livsforsikring og nøkkelmannsforsikringen han hadde på jobben, beløp seg til 12 millioner.

Men Jan Erik Verner var feig. Han orket ikke tanken. Han var for glad i livet selv om han nå hadde malt seg inne i en krok.

Vel hjemme laget han frokost til hele familien. Eva var like strålende flott som alltid og det gjorde ham godt å kjenne den varme kroppen inntil seg da han fikk det sedvanlige morgenkysset. Veronica var litt mer morgengretten, men det lot ikke Jan Erik seg merke med. I hans øyne var hun perfekt uansett.

-Jan Erik, hører du ikke etter?  Eva var litt spiss i tonen og fikk ham tilbake i denne verden igjen. – Jeg forsøkte å si deg noe, men du virker litt bortreist.  – Unnskyld Eva, jeg tenkte på noe på jobben som jeg hadde glemt. – Hva sa du?   -Jeg spurte om ikke vi tre kunne gå på kino i kveld. Veronica har så lyst til å se Istid 2, gjentok Eva, og nå fikk Jan Erik det med seg.   - Sorry, men i kveld må jeg ut med Giorgio Vanzetta fra den italienske leverandøren vår.  Kan vi ikke gjøre det en annen dag?  - Nei, da blir det så lenge å vente for Veronica, jeg ringer Lisen og hører om hun vil være med.

Det passet Jan Erik bra. Lisen, som var Evas beste venninne, bodde på Majorstuen må vite, ikke Majorstua som de fleste andre. De hadde kjøpt en lekker takleilighet helt inn til Frognerparken, lekkert og dyrt. Da ville de sikkert dra på Colloseum og være ute av Jan Eriks operasjonsradius i kveld.

Dagen sneglet seg av sted. Han måtte anstrenge seg for å gjøre selv de enkleste oppgavene på jobben.  Hodet hans var definitivt et annet sted. Han gjennomgikk alle detaljer gang på gang på gang. Dette måtte bare fungere.

Han hadde på ett punkt i planleggingen bestemt seg for å ha med våpen. Ikke for å bruke det, men trusselen ville virke mer troverdig dersom han kunne true vekterne. Våpenet måtte være ekte, han ville ikke risikere å stå overfor en vekter med våpenkunnskap over snittet og bli ledd ut fordi han hadde kjøpt pistol på Edwins.

Å skaffe seg våpen er ikke vanskelig. Han hadde tidligere hørt at Plata var et sted der dette kunne fikses raskt.  En sen kveldsstund dro han ned og etter tre kvarter og 3000 kr. fattigere var han eier av en Beretta 22 LR og to magasiner med patroner i.  Han likte faktisk å holde i våpenet. Det var perfekt balansert. Tyngden i hånden føltes godt. Jo, det var et smart trekk

Han hadde bestemt seg for å bli på jobben til han skulle dra til storsenteret. Bedre å sitte der enn hjemme.  Han kikket ofte på klokken som for å forvisse seg om at den ikke var stoppet. En Tag-Heuer stoppet ikke uten videre.

Klokken var 1915 og han gjorde seg klar. Tok på den tynne, mørke kjeledressen, fant frem ryggsekken med balaklavahetta også kalt Henlandsf…., unnskyld Finnlandshette, hanskene og pistolen. Han la boksen med pepperspray i høyre sidelomme på kjeledressen og batongen i den venstre.  Pistolen ladet han med ett magasin og sikret den. Den fikk også plass i venstre sidelomme.

Han kjørte bilen opp på takterrassen. Klokken var nå 1955. Det var kun en håndfull biler igjen og han regnet med at de fleste ville være borte om få minutter, når Storsenteret stengte. Det var selvsagt en risiko for at noen ville komme under ranet, men det var en kalkulert risiko. Han regnet med at synet av en ladd pistol ville skremme dem. ·

Han parkerte sin egen bil så nær nedkjøring fra taket som mulig. Ingen ting måtte hindre flukten. Selve fluktruten var nøye planlagt og var programmert inn i bilens GPS-system. Det var et relativt intrikat kjøremønster rundt om på lokale veier i Bærum, nok til å unngå politiets sperringer og bringe ham trygt hjem.  Ved å legge inn ruten på GPS-systemet, kunne han mer eller mindre kjøre uten å tenke underveis. Han hadde kjørt ruten 3 ganger allerede, så han visste at alle veier var kjørbare. Ikke noe gravearbeide eller annet tull.

Han la seg ned i bilens baksete. De mørke siderutene hindret innsyn i bilen og gjorde at forbipasserende ikke ville se ham. Klokken var 2010.  Om to minutter skulle bilen fra Verditransport være her.  En pipetone fra mobilen gjorde at han nesten fikk hjertestans. Faen, han hadde glemt å slå den av. Pipetonen varslet innkommet SMS, men den kunne han ikke lese nå. Han slo av telefonen og pustet lettet ut.

Nøyaktig 2 minutter senere hørte han en kraftig brumming, karakteristisk for en amerikansk bil med stor motor. Han kikket forsiktig ut og konstaterte at, jo det var bilen han ventet på. Den parkerte 10 m. unna. Vekterne hoppet ut og den ene bar på en solid koffert. Han kunne ikke at det var flere vektere. Alt gikk etter planen.

De minuttene han nå måtte vente, var som timer. Han kikket på klokken i ett sett. Nå var den 2024. Ett minutt igjen. ·
Presis 2025 gikk døren til trappehuset opp og vekterne kom ut på taket. ·

Jan Erik trakk på seg Finnlandshetta, tok opp pistolen og åpnet forsiktig døren.  Da vekterne var på høyde med hans bil, spratt han ut.  – Dont move. Give me the money.

Han ropte det ut og hørte selv at det var høyere enn nødvendig. Vekterne bråstoppet og kikket rett i munningen på Berettaen.

Så skjedde alt i et rasende tempo, selv om det fortonet seg som slow motion for Jan Erik Verner. Vekterne som gikk ved siden av han med pengekofferten reagerte spontant og kastet seg mot Verner.  Han på sin side ble overrasket over det plutselige utfallet og i forbauselsen over å bli angrepet, trykket han avtrekkeren på pistolen til et punkt of no return. ·

Det kraftige smellet og rykket i armen overrasket ham. Vekteren stoppet med et fårete uttrykk og tok seg til låret. Kula hadde gått inn i den mest kjøttfulle delen av låret og nå pumpet mørkerødt blod utover uniformsbuksa. – Fy, faen, jeg er blitt skutt, jeg dør, hjelp meg, ropte han, mens han sank sammen. ·

Den andre vekteren reagerte nok mer på instinkt enn fornuft. Han kastet seg mot Verner. Før Verner fikk tak i peppersprayen for å nøytralisere ham, så hadde han klart å rive av ham hetta. De sto og så på hverandre i noe som fortonte seg som en evighet, men som bare var ett sekund. Så hevet han pistolen.

Han hadde ikke noe valg. Han måtte uskadeliggjøre den andre vekteren også. Han var desperat. Mellom han og vekteren befant det seg over 500 000 knitrende kroner. Han måtte ha dem, bare måtte….

Da skjedde det som Verner hadde oversett i planleggingen. Døren til takutgangen gikk opp. To kvinner og en liten jente kom ut. De hadde vært på Sandvika kino og sett på Istid 2. Som vanlig parkerte de på taket av Storsenteret. Det var en avtale mellom kinoen og senteret til felles glede og nytte.

Jan Erik Verner hørte en stemme han kjente så alt for godt.  – Mamma, mamma, se der er pappa.

I det fjerne kunne han høre en sirenenes høyfrekvente monotone sang. Jan Erik Verner sank ned på knærne. Det var dette som ikke skulle kunne skje.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende